Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - II - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anjlers Wyller.
nye sider av sitt vesen, å vekke vår higen efter del i den, å
opdra oss til å forstå dens lutrende evne, dens næring tii vår
tanke, å lære oss å skjelne det merverdige fra det mindre
verdige og å sette større pris på et liv nærmere den kunst
neriske beåndelse enn uten den. Vi bebreides vår uvidenhet
om kunst, vår kulde mot teatret. Hvor skulde vi få kjenn
skap fra og hvorfra varme? Om ikke fra det seiv. Når teatret
sitter inne med så herlige muligheter og dets halve livskraft
er avhengig av folkets hengivenhet, da må det vise aktivitet,
søke oss op når vi ikke kommer, lete frem våre kilder til
mistro og vise dem überettigede eller gjøre dem überettigede.
I og for sig er det rimelig at Muhammed kommer til
berget, men berget må gjøre sig synlig, og ikke glemme at
det er fjell. Teatret eier muligheten i sig til å bli menneskers
og samfunds helligdom. Det kan fortelle sannere om oss
seiv og troverdigere om himlen enn noget annet tempel,
kunsten er bærer av en kraft der i sin gyldige form vil virke
samlende, frigjørende som ennu ingen religion på jorden.
Når vi engang lykkes gripe mere av skjønnheten, når vi lærer
å fatte dens muligheter som annet enn ytre prakt og leilig
hetsvis anvendbar, da vil den i sig eie ild som smelter bort til
usynlighet det lille i vårt liv, og op av leren vil reise sig krystall!
Er det umulig på jorden? Kanskje, ingen vet. I allfall
kan aldri kunsten rette sig efter jordens mulighet men him
lens, og den som engang har fått syn på lysskjæret og lenges
efter skinnet mot sitt hjerte, hvordan skulde han kunne gi
sig til å måle avstand og vei?
Skuespillerens stilling i et teater-tempel blir ikke lett. Ved
siden av en kunstnerisk opgave mere absolutt enn den idag,
får han en menneskelig som han før lite har kjent. Han
skal gjenspeile; men ikke tidens, teatrets vesen skal han speile.
Er teatret ett og han seiv annet, må da ikke resultatet bli
uten kraft? Strever teatret mot det overmenneskelige mens
han seiv lar det være, kan han da vinne tiltro for templets
idé? Det er visst sant at skuespilleren lettere enn andre mister
sitt særpreg til fordel for alle deres som han kveldefter kveld
må krype inn i. Så optatt av å lage mennesker, mislykkes
man snart i å bli menneske seiv. Kanskje ligger følelsen av
16
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
