Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
2 - Samtiden. 1929.
Teater og norsk teater.
kunstnerisk og menneskelig mindreverdighet skuespilleren
nærmere enn nogen annen. Men med desto større lidenskap
må han verne sin karakter, desto sterkere må han trekke
op en bakgrunn for sitt yrke. Vanskeligere er det for ham
enn for nogen annen kunstner å skape et monument utover
sitt liv. Hans død blir en fullstendig død om han ikke evner
å fylle livet med sin gjernings rikdom, om han ikke lykkes
gå inn i sammenhengen, se helheten i kunsten, og nøie sig
med bevisstheten om å ha tjent den. Om skuespillkunsten
bare var forkledning og «spill», hvordan kan den leves av
en natur så følsom som kunstnerens? Jeg synes den må
ende i selvmord. Og når det ikke er almindeligere i teatret
enn andre steder å gjøre slutt på sin humbug på riktig,
da kan jeg bare se förklaringen i at en skuespiller ikke alltid
er kunstner. Alle kjenner vi visst en lyst som i og for sig
kan dra mot scenen og som fører til kunstens sterilitet og
ender i dens død: lysten til å vise sig. Ingen undgår den,
men den kan opdras. Den må opdras for å skape kunst.
Forstanden og lengselen adler den. Neppe føres mange inn
i teatret som har denne utvikling bak sig, nogen når den
gjennem år fulle av uklar søken, men mange når den aldri.
«Stakkars, stakkars unge menneske som valgte teatret og
valgte feil» . . . sier Stanislavsky, Kunstnerteatrets leder i
Moskva. Skuespillkunst må da være noget mere enn evne
til forstillelse, vakker kropp og naturlig tale! Alle kan gjengi
et billede, men bare sant talent kan bli et billede. Ordene
er Gogols og gjelder skuespillerens forhold til sceneskikkelsen,
men likemeget hans stilling til teatret: han må bli et billede
av det, ikke gjengi av og til, han er beviset på dets skjønnhets
kraft eller avmakt! Hvis skuespilleren nyder kunsten bare
for dens egen eller for sin egen skyld, da er han übrukbar
i et offentlig teater, da hører han hjemme blandt publikum
eller i en liten krets, ti den som står på scenen må kjenne
makten av to lidenskaper: å finne og å gi. Ganske visst er
kunsten i sig seiv evig uforanderlig og uavhengig av dem
som søker den. Men fordi dens mål er fjernt, kan dyrkes
av få og i sitt vesen er egocentrisk, er dette lite å regne uten
i samband med et annet: å gi innhold, skjønnhet til et liv
som begynner og ender i gråt og i all korthet er vanskelig
å leve. Som videnskapsmannen er kunstneren; som forkyn-
17
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
