Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teater og norsk teater.
lighet hvor vi har selvkjærlighet, det hadde alvor og naiv
tro. Også idag kjenner vi gode skuespillere, ikke lite av
hvad de har skapt fortjener aktelse, noget også beundring,
men et norsk ensemble eksisterer ikke. Et ensemble er
ikke enstydig med en samling gode skuespillere, et en
semble er en harmonisk helhet av skuespillere forenet om
virkeliggjørelsen av en stor idé. Hos oss lever ennu små
kongene på scenen og lite så vi til Harald Hårfagre. Vi
merker vanligvis hos skuespillerne ingen større aktelse for
kallet enn hos folk flest, mere enn én gang må en undre
hvad enten dé tjener kunsten eller de betjener sig av den.
Kunstnerisk innordning, og den personlige disiplin hvor er
den ? Eies evnen til kunstnerisk harme, kjenner de hen
førelsens selvforglemmelse? Hvad mål har norsk teater satt
sig, har det nogen myndighet, føler det sammenhengen med
det som var, drømmen om det som kommer? Den norske indi
vidualitet som vi elsker og misliker med samme rett, men som
er vår, med hvad preger den teatret? «Norsk skuespillkunst»
som «russisk skuespillkunst» er ikke engang et ord enn si et be
grep. Vi har ingen norsk skuespillkunst, og lite har vi brydd oss
om å skape. Når i vår mannsalder brøt en pl a n sig mot en annen?
Like sidén sin oprinnelse har norsk teater spillet på e n
streng: naturalismens. Det er ingen feil. Nasjonalteatret
f. eks., slik det nu er, burde visst aldri gå ut av naturalis
men, i den har det sin begrensning, men også all sin mulig
het. Det er moderne i dag å ville forringe naturalismen til
det meningsløse, og kanskje hører den heller ikke med i teatrets
rikeste utformning iallfall slik 80-årene lærte oss naturalisme;
allikevel finnes en retning innenfor kunsten som ikke har
mulighet om den føles inderlig? For Nasjonalteatrets en
semble virker ingen ramme så fruktbar som naturalismens.
Men var det å vente for meget av et norsk nasjonalteater,
Ibsens teater, at halvhundre år hadde lært det den natural
is ke form til fullkommenhet? Imidlertid, en forestilling
tt fet seiv synes regne til sine ypperste, «De unges forbund»,
tioss gode momenter fjernt fra fullkommenheten. I andre
styk *r, med annen ramme og annet spill vilde kanskje de
teki jke innvendinger være uten vekt, men her får de dob
belt fordi det dreier sig om en opsetning hvor troverdigheten,
naturens ytre billede søkes skapt med så stor kraft.
21
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
