- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Firtiende årgang. 1929 /
23

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - IV

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Teater og norsk teater.
terskelen. På tærne lister kammerherren sig ned mot døren
og hilser dem med tyste handtrykk og forseglede leber
og venter saktmodig med alle til de ved sufflørkassen skal
bli ferdige. Så kommer ha-ha-ha!
Men hvorfor skal vi hefte oss ved alt dette uvesent
lige? Jeg har sett naturalistisk skuespill med et utstyr og
en ytre teknikk som på en norsk gymnasiescene, og hvor
intet ord kunde forståes fordi de var andre enn mine egne
og evig fjernt fra dem, og enda seg en grepethet over mig og
alle om mig som jeg bare en, denne ene gang i mitt liv har kjent.
På denne scene bristen umerkelig, hos oss ødeleggende. Der
kvelden betagende, her irriterende. Der spillet beåndet, fri
gjørende, full av frisk skjønnhet, her tilstøvet, med uskjønne
band som stengte vårt syn. Kanskje ligger grunnen i dagen
for den som leter og i ingen hemmelighet: «De unges for
bund» var fylt av kjede, likegyldige mennesker som levde
på siden av sine roller og tittet på dem som vi andre, men
leie, mekaniske, titen den uomgjengelige rikdom av naiv op
levelse. De hadde et legeme mellem sine hender, og deres
kunst skulde gi det livet. De manglet tro eller interesse eller
det jeg ikke vet, og de gav oss et levende lik.
Slik går det til at vi sitter i norsk teater og kjeder
oss. Og dømmer urettferdig. Ti som vi lite aner det arbeide
der tross alt ligger bak, har vi ikke engang den grunn til å
holde vår latter borte.
Norsk teater kjemper i luften, og dets blomster kveles av
ugress. Det spiller på rutine og gammel klisjé, dets higen
kjenner mere forretning enn idealitet, stor verdighet eier det
ikke. Det forstår ikke, eller vil ikke forstå, at kunst er ufor
enlig med hvad folk måtte ville ha, at teatrets raison-d’étre
er å vise hvad det har. Innbyrdes slites det av konkurranse,
skuespillerne maktstjeles av rivninger. Om de er nødvendige
i skuespilleryrket mere enn andre steder vet ikke vi som ikke
har prøvd det, om de er sterkere der enn andre steder kan
også være likegyldig, de tar sig grellere ut, og det er ikke
lett å undgå den tro at de vokser kunsten over hodet. lall
fall, dette ser publikum av teatrets liv. Forvrengt eller ikke,
dette er hvad vi ser. Vi hører vakre ord fra breddene og
aner annet bakom. Bare menneskelig da om vi ikke klarer
å skille det ut, om tilliten går trett. Så står vi der med
23

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:37:05 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1929/0031.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free