Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anders Wyller.
teaterfrasen den umuligste av alle. Vi sier så undskyl
dende om kunstnerne, herregud de er barn. Men finnes
bare kranglevorne, egensindige barn? Norske skuespillere er
sikkert ikke mindre verdifulle enn andre lands, men kanskje
er ikke det noget mål. Tvilen gjelder heller ikke deres evner
og ikke alltid heller deres viljer, men om den gjengse kunst
neriske innstilling fører dem frem. Tross alle mangler er det
ikke spillemåten som er dårligst, og å bøte teatrets svakhet
med å bytte den vilde være som å helbrede en syk med nye
klær. Å ensidig dyrke spillets og maskineriets teknikk vilde
være som å bygge et vakkert skib uten å ane hvad fylle det
med, eller hvor sende det hen. Alt det vårt teater lider
under av uferdighet, må viden og arbeide plukke bort, men
dets opkomme av fornyende krefter kan ikke ismer danne
alle disse fattigdommens fjær men bare trofasthet og
en Jesu ydmyghet foran de kunstneriske lover, de ugripbare,
usynlige, uhørte, som hver sann kunstner med intuisjonens
fattende evne kjenner levende i sitt bryst.
Kritikk er farlig og mest ved urettferdigheten den kan
øve overfor anderledes tenkende og arbeidende mennesker.
Ung kritikk er svak også ved at den lite følges av praktisk
viden og positive råd. Allikevel er det ikke riktig å holde
den tilbake, særlig ikke hvor den fødes av motsetningen
mellem to syn der begge gir sig samme forpliktende navn
til dekke for så forskjellig innhold. Teatret som vi kjenner
det idag stiller sig slett ikke avvisende overfor tempelnavnet,
men krever det! Det er jo dette som skaper bristen i dets
liv, forskjellen mellem dets vesen og den kraft som
strømmer ut av det! Det kunde kalle sig hvad som helst
annet, og det skulde leve og dø i fred, men som kunstens
tempel er det i den grad liver manns dyrebare eie, at den
ikke finnes som er uten lov til å rope ut den urenhet han
måtte se, eller det støv som måtte hindre ham i å se.
Det er uverdig av teatret å ville kappes med film,
det er som om fiolinen vilde gjøre sig til banjo, flyglet til
trekkspill! Er da det hovedsaken: å spille teater, et hvilket
som helst teater for enhver pris? Er det i og for sig en
kunstnerisk bedrift, en innfrielse av förpliktelser: å holde
det gående? Jo lenger det lider frem vil det vise sig at
teater og film lite har med hverandre å gjøre, at deres sam-
24
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
