Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Werenskiold: Eilif Peterssen og Gerhard Munthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Erik Werenskiold.
forærte Gerhard Munthe. Her kom den lyrisk-musikalske
side av hans talent frem, den som var i slekt med Welhaven,
Jørgen Moe og fremfor alt Kjerulf, som han elsket; til å
begynne med var jo den episk-dramatiske den mest frem
tredende, den gang han malte de historiske billeder og alter
tavlene. Mange av hans beste ting er gått til utlandet, blandt
dem dessverre kanskje hans aller beste, «Laksefiskere» i Sand
viken, som den bekjente amerikanske maler Harrison kjøpte
til sin onkels malerisamling.
Gerhard Munthe holdt op å male ut av hodet og stirre
inn i tussmørket som alltid optok ham før, og gikk over til
det klare dagslys: vår med spirende løv, sneflekker med svart
jord, blåveis, bekker og elver, alltid med en fast farve, en
kontant malemåte og i høi grad bevisst østlandsk karakter.
Han hadde alltid vært glad i bondekunsten, i vevning, i rose
maling. I slutten av 80-årene begynte han å tegne store
dekorative blomster og slikt noget; men først i begynnelsen av
90-årene gjorde han den første serie av sine berømte eventyr
akvareller. Så fulgte Snorretegningene, friser og vignetter,
så teppemønstre som hans frue vevde, en hel flom av ny
skapning, som fortsatte i utsmykningen av Håkonshallen
private rum og i folkevisene. Her utløstes hele hans store
talent: trangen til det hemmelighetsfulle, som han først søkte
i tussmørket, til det hjemlige som han forfulgte bakover i
historien, til prakten, til luksusen som han alltid svermet for,
til det naive som han bestandig hadde følt for. Det er hans
livs største innsats; Snorre først og fremst.
En gang hadde han vel den idé at den «rytmiske kunst»
som han kalte den, skulde avløse den kunst som bygget på
naturen. Det var en illusjon, naturligvis, men en overmåte
heldig illusjon for ham, for den satte ham istand til å gjøre
sin gjerning helt ut til ytterste konsekvens. For det var mot
stand nok fra autoritetenes side, og fra kritikkens, skjønt
en mengde, især ungdommen, var begeistret for ham. Han
dyrket nu begge kunstformer likevel, helt til sin død, og
heldigvis forlikte begge sig ganske godt ved siden av hver
andre.
Eilif Peterssen bosatte sig hjemme for alvor i slutten av
80-årene. Hans første hustru var død, og han blev gift med
Magda Kielland, Alexander og Kitty Kiellands kusine. Mange
84
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
