Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Werenskiold: Eilif Peterssen og Gerhard Munthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ingenting. Erik Werenskiold.
Eilif Peterssen og Gerhard Munthe.
Erik Werenskiold
tilsnitt en fullstendig ny invasjon, som imidlertid nu er
grepet av den nasjonale strømning og innforlivet i den.
Jeg tror ikke disse senere strømninger generte Gerhard
Munthe, som syntes de malte stygt, seiv om han likte kunst
nerne personlig og var hyggelig mot dem. Men med Eilif
Peterssen er jeg ikke sikker : han trengte harmoni, og det er
ikke så lett å isolere sig i et lite samfund som i et stort.
Men, det som teller, det er det storverk en kunstner alt i
alt har gjort, og begge disse to har satt sine dype merker i
norsk kunst.
Begge var vennesæle og avholdte selskapsmenn. Munthes
vitser er det jo likefrem synd at ikke nogen har skrevet op.
De inneholdt gjerne en brodd. Han uttrykte sig sterkt poin
tert, gjerne i paradokser. Parafinlampa og avisen, det var
landets ulykke. I stedet for å gjøre noget nyttig om kvel
dene, satt folk og politiserte og vrøvlet. «Vond mat til alle
arbeidsløse.» «Alle mennesker skal værsågod ha sparebank
bok og sette i banken.» Det var unektelig ofte en god por
sjon sund fornuft i hans satser, skjønt han var lovlig reak
sjonær. Hans vittigheter gikk byen over. En gang satt han
med Gunnar H ... på Grand. «Uff, jeg har så vondt!» sa
Gunnar H . . . «Hvad feiler dig da?» sa Munthe. «Uff, jeg
har hæmorrhoider!» svarte Gunnar H . . . «Men så er det
jo du som er Gunnar av Lidarende da,» sa Gerhard. En
dag gikk han og fetteren Bertram Dybwad og spaserte ute
ved Tøien. En bonde kom forbi med et lass kløverhøi på
sleden. En av dem nappet en kløverblomst ut av lasset, den
så merkelig pen ut. Den la de i en konvolutt med en sed
del, hvorpå der stod: «Dette sjeldne eksemplar av Banun
culus Miraculosus er funnet idag på Tøien,» og så sendte
de brevet til den avis som aldri lot sig narre, til «Morgen
bladet». Men den gangen gikk det! Banunculus Miraculosus
kom i bladet.
For resten var Eilif Peterssen også slagferdig i sine unge
dager. Engang gikk han nedover Karl Johan. Der møtte
han generalkonsul Peter Petersen, «Peter Nydelig», liten og
blankpusset fra topp til tå. Eilif hilste, generalkonsulen bare
nikket nådig, og sa: «Goddag Peterssen». «De kan seiv
være Peterssen,» sa Eilif. Han var ikke Kristianiagutt for
86
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
