Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johannes Ording: Litt om religionen som livsinstinkt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Litt om religionen som livsinstinkt
hellige, som religionens mest karakteristiske grunnord.
Således får navnet Gud sitt innhold. Og det er ikke lenger en
demrende anelse, men klare tanker, den ideale verdi, høiheten,
makten. Det er særlig under inntrykket av Jesu personlige
liv at gudstanken får denne etiske karakter. Han har i sin
forkynnelse også gitt en uforgjengelig illustrasjon av guds
ideen. I ham har det evige mysterium brutt tausheten; Gud
er blitt åpenbar midt i sin hemmelighetsfullhet.
Denne gudstanke preger den universelle livsfølelse og på
én gang stiller og beveger den den høieste livstrang. Da blir
det også klart hvad religion er som en enhet av følelse og
vilje. Sjelene står overfor den makt som de helt bøier sig for og
helt hengir sig til, som de er helt avhengige av og helt be
friet ved, den makt som skaper og frelser det per
sonlige liv. De står overfor denne makt under frykt og
beven, angst og nød og smerte, men i ærefrykt, ydmyghet,
tillit, fred, håb, kjærlighet, takknemlighet, forundring, an
dakt, bønn og tilbedelse, inntil livsfølelsen stiger og går
som et hav av lovsang gjennem universet. Dette er religion.
Religionen med dens gudstanke har sin plass i gemyttet
og sinnelaget. Og det hele søker sin nærmere utformning i
bestemte forestillinger, ved fantasiens hjelp. På grunn av
den religiøse bevissthets koncentrasjon og inderlighet streber
fantasien her mot intuisjonen, et indre, samlet, tydelig billede
eller kompleks hvori de forskjellige trekk eller forestillinger
er nærværende samtidig. Således i den religiøse lignelse og
dens point. Om det usigelige han har oplevd, det hvorom
han ikke bestemt kan si hvad det er kan den fromme i det
religiøse billedsprog si hvad det ligner og således gjøre sig
det klart og anskuelig. Men fromheten lever alltid i det evige
og går derfor atter ut over ethvert avgrenset begrep, enhver
forestilling og ethvert billede. Ellers vilde ethvert gudsbillede
bli et gudebillede og ethvert salighetsbillede usalig. Rettest
kan en dog si, at fromheten lever i det høieste, det evige og
universelle, men således at dette alltid er streifet og belyst av
det anskuelige og billedlige.
For religionen er Gud en virkeligbet. Men det er en
virkelighet av en helt annen art enn den empiriske; den er
uten ethvert sidestykke i erfaringen. Den er idealets, verdiens
virkelighet. Den ligger på linje med vår personlige, gode
91
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
