Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Axel Otto Normann: Norsk teater. Iscenesetterkunsten - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Axel Otto Normann
Skal Hamsuns «Livet i vold» kunne vekke nogen dypere
sceneinteresse, må iscenesetteren virkelig gi sig livet i vold.
Herr Christensen spilte en stor rolle og hadde splittet sig
slik at hverken han seiv eller forestillingen blev hvad de
skulde være. Iscenesetteren må utnytte den festivitas, det
burleske humør og den dype tragikk som skuespillet antyder,
hvis det skal få nogen makt over sinnene.
Og «Atten år!» Ja, nogen av scenene var forte og muntre,
men seiv dette pjattede overflatestykket innbyr til en fore
stilling, ladd med en mere hektisk, en farligere atmosfære.
Og hvorfor gjøre ungdommen barnligere enn den er? Både
i «Atten år» og i første akt av «Konkylien» oplever vi atten
nitten-åringer som snakker som om de var fjorten høiden
fjorten. Replikkene er så barnlige i sig seiv at skuespillerne
iallfall får si dem voksent. Finnes det forresten nogen som
er eldre enn atten-nitten-åringer?
Helge Krog hadde selv satt sitt stykke «Konkylien»
iscene eller rettere sagt undlatt å gjøre det. Det var den
minst iscenesatte forestilling jeg har oplevd på lenge. Ingen
atmosfære mellem menneskene; det var likesom de spilte i
absolutt tomrum. Og igjen snakket skuespillerne utenpå,
især herr Rød som forbrukte en uendelighet av romlende
bokstaver, men ikke én ekte følelse. Og denne betydnings
fulle langsomhet, denne understrekning av enkeltord og flat
het i replikken. Litt hjelp må unge skuespillere ha. Tore
Segelcke undlot omhyggelig å forklare sin skikkelse, for
modentlig fordi hun ikke hadde fått nogen forklaring på
den; der var ingen utvikling i den fra annen akt til teppets
fall. Det er kanskje mulig at hennes skjønne sceneytre
dekker ekte talent; en eller annen yndefull bevegelse, en føl
som mimikk kan antyde det; men i så fall er det enda bundet;
det er også Hans Jacob Nielsens; instruksjonen gjør lite for å
skjøtte den ungdom som teatret nu synes å bygge alt på.
Med en sorglöshet som kan bli skjebnesvanger, tvinger teatret
disse unge uferdige skuespillere til å utfolde sig med prima
donnafakter. En dag er de full av manerer og før de enda er
nådd å utdype det talent de har, blir det ropt korsfest, kors
fest. Jeg vil ikke snakke om hvor ødeleggende for ensembletv
det skismaet er som man i den senere tid har oparbeidet
mellem de unge og de gamle skuespillere ved teatret.
142
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
