Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Axel Otto Normann: Norsk teater. Iscenesetterkunsten - II - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater.
Med Johannes Poulsen, som har satt iscene «Den Stun
desløse» og «Baktalelsens skole» blev det endelig fart i iscene
settelsen. Han har den gode iscenesetters temperament og
intensitet, men han mangler hans kritiske omhyggelighet.
Han kjører tempoet op, men skuespillernes spill taper sig
ofte i ytre larm. Han har ingen skrekk for falske betoninger;
han er utlending og liker dessuten similieffekter.
Denne korte gjennemgåelse av iscenesetterarbeidet ved
Nationaltheatret i denne sesong er mere enn ufullstendig. Med
all sin vaklen i stil, med all sin gammelmodighet har Natio
naltheatrets iscenesettelser meget av det som kan glede det
store pulikum umiddelbart. Opsetningene er ofte praktfulle,
rikere enn ved de fleste teatre i verden. Men vilde man ikke
opna sterkere stemninger og større kunstneriske resultater
med enklere og billigere midler om man kunde utnytte teatrets
muligheter for moderne sceneteknikk til det ytterste?
Det er iøinefallende i hvilken grad de fleste norske
iscenesettelser virker som om det hele ikke betyr noget. Det
gjelder likesom bare å forbruke minst mulig krefter. Det er
langt mellem den moderne instruksjons intense tempo og fler
tallet av norske forestillinger.
Iscenesettelsene virker så lite overraskende, så lite egen
artede, så lite fantasifulle. Man synes å være redd for å
være dristig og for å utnytte stykkenes stemninger. Man hol
der sig til jorden, og blir lett likegyldig. Samtidig skorter det
ofte på intens innlevelse i stykkenes mening, i figurenes indre
logikk. Forestillingene blir gjennemgående for dårlig for
beredt. Det er ikke iscenesetternes eller iallfall ikke bare
iscenesetternes skyld; det er systemets.
Hvordan skal man komme op av den bølgedal som
norsk iscenesetterkunst befinner sig i? Vi må få stabile
teaterforhold, et statsstøttet nasjonalteater, en teaterskole og
iscenesettere som fra sin første ungdom av kan ofre sig helt
for iscenesetterkunsten. Jeg tror en revolusjon i vår iscene
setterkunst vil kunne få den største betydning, ikke minst for
Nationaltheatret. Dette teater rummer så meget evne og ta
lent at det bare må bli satt istand til å utnytte sine mulig-
143
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
