- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Firtiende årgang. 1929 /
168

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - S. Eitrem: Wilamowitz’s erindringer

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

S. Eitrem.
ikke minst overfor alle dem som ansa sig seiv for tidens
menn og dens guder, at man lyttet efter, begeistret eller for
arget. Begeistringen var selvfølgelig mest å finne på de
yngres, förargelsen på de eldres side. Men Wilamowitz red
stolt sin gånger som den østprøisiske junker han var. «Das
Reiten war Familienstolz», som han sier. Og han lot pisken
lystig smelle over kobbelet som satte efter ham. Han har
øiensynlig hatt både venner og fiender behov, men samtidig
villet fri mark og fjerne mål.
Nu gikk ikke Wilamowitz til sitt arbeide med nogen
abstrakt formel i hodet. Det var ingen estetikk som på liv
og død uavhengig av miljø, historie, sproglig og litterær
tradisjon skulde leses inn i det overleverte litteraturverk.
Heller ikke nogen konfesjon som skulde bekreftes. Nietzsche
som hadde gått ut fra den samme gamle og berømte
Pforta-skole som Wilamowitz og hans dionysiske ild satte
også den annen i brann. Ennu, når Wilamowitz i sine Er
indringer minnes sitt kraftige angrep på «Die Geburt der
Tragödie» (1871), dirrer hans penn. Han har meget å ut
sette på sig seiv, ja tilskriver initiativet til det hele angrep
en velkjent filolog som stod ham nær. Samtidig gjør han
stor honnør for den berømte Heidelberger Erwin Rohde,
Nietzsches trofaste venn og våbenfelle. Men med det ende
lige resultat er han likevel tilfreds. Han fikk drevet Nietzsche
bort fra videnskapen (in casu filologien) som han uttrykker
sig: Nietzsche blev «profet for en irreligiøs religion og en
ufilosofisk filosofi og det gav hans demon ham rett til.»
Seiv tok Wilamowitz arbeidet på sin måte. Han leste
sig stadig videre inn i de gamle sprog han bare angrer
at han ikke anvendte den tid som studiet av sanskrit kostet, på
«gammelgermansk» (han mener vel særlig oldnorsk). Hos de
eldste germaner finner han nemlig de beste paralleller til gresk
og italisk utvikling. Støttet til sitt enestående herredømme
over gresken, det han efterhvert tilegnet sig, kastet han sig
med hele sin lidenskabelighet over de gamle tekster. Han
senket sig ned i den minste detalj så snart han i denne ante
byggverkets arkitektur og reisning. Handbøker var og
er _ ham den lede pest. De er ham øiensynlig «septic
tanks» hvor avfallet kommer hvor man finner citater,
men ingen ideer. Derimot var han henrykt når han i studiet
168

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:37:05 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1929/0176.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free