Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Helge Krog: Fra Ibsen til Heiberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra Ibsen til Heiberg.
kjærlighet, som i hans skuespill neppe nogensinne optrær
forenet og organisk sammensmeltet i fri og suveren utfol
delse, men tvertimot stilles op mot hverandre som motset
ninger, som fiendtlige krefter. Og overfor elskoven forholder
han sig dø mm ende. Såsnart den når utover det rent
sværmeriske stadium skildres den hos Ibsen alltid som noget
der bører mørket til, noget skyldbetynget og brødefullt. Først
når kjærligheten så å si er avkjønnet gir han den sitt ufor
beholdne bifall. Der er i denne kunstige dualisme noget
livsfiendtlig og næsten pietistisk og noget utpreget provin
sielt. Det er det mørkeredde punkt i Ibsens menneske- og
livsbetraktning.
I Gunnar Heibergs skuespill fikk elskoven sin opreisning,
sin fulle menneskelige verdighet. Hos hans menn og kvin
ner er legemets lengsler og krav likeberettigede, likeverdige
med «sjelens». Rebekka i Rosmersholm taler om sitt
«vilde, übetvingelige begjær», som senere er blitt omdannet
og foredlet til «virkelig» kjærlighet; men fra det øieblikk
er også «begjæret» sluknet i henne. Sammenlign i Kjær
lighetens Tragedie Erlings ord til Karen: «Det er som ditt
sinn og ditt legeme synger sammen.» I Lille Eyolf
skildres Ritas krevende erotikk nærmest som en ond og rå
makt, en forestilling som får et overmåde koncist uttrykk i
mannens karakteristikk av hennes yppige skjønnhet; han
taler om hennes «fortærende deilighet». Selve hennes
sansehissende skjønnhet er nedbrytende, ruinerende, forkaste
lig! Sammenlign i Balkonen Antonios ord til Julie:
«Er min lengsel efter Deres legeme rå, da er jeg rå, for jeg
lenges. Er det rått at jeg er syk i sinnet både dag og natt,
og alltid, fordi jeg elsker Dem, da er jeg rå, for jeg elsker
Dem.» Og les den skjønne og henrevne elskovsscene i
Balkonens første akt! Det er et dikt om legemets beåndelse
i hengivelsen, i vellysten.
Ennu sterkere enn Ibsen vet Heiberg at kjærligheten,
den kjærlighet som setter sig op mot «förvandlingens lov»
og ikke vil «foredles» til godhet, ømhet, hengivenhet at
•den er skjebnesvanger og kan bli drepende. Men han for
dømmer den ikke av den grunn. Han kaller den ikke ond,
han kaller den skjønn. Skjønn, nettop fordi den er farlig,
vill og übetvingelig. Han dyrker den som en naturkraft,
309
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
