Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Helge Krog: Fra Ibsen til Heiberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Helge Krog.
hinsides godt og ondt, den eneste som civilisasjonen ikke kan
temme. «Er det ikke skjøn nere at kjærligheten dreper enn
at den dør?» roper Hadeln. Karen spør: «Hvad har kjær
ligheten med hus og hjem og alt det å gjøre? Hvad
gjorde det om vi blev ulykkelige til vår innerste sjel, når vi
elsket hverandre?» Og da Karen er død sier Hadeln: «Vær
stolt, Erling Kruse. Sett et kors på din dør. Et blodig kors.
For kjærligheten har hjemsøkt ditt hus.»
Denne forskjell mellem Ibsens og Heibergs opfatning av
erotikken er meget vesentlig. Den er i virkeligheten bestem
mende for de to dikteres hele livsfølelse og menneskebetrakt
ning og dermed for «innholdet» av deres skuespill, den ånd
hvori de er skrevet.
I Gjengangere, i Rosmersholm taler Ibsen om livs
gleden som foredlende og utviklende kraft; det var et
hovedpunkt i hans forkyndelse. Men i hans skuespill er der
ikke megen livsglede å finne den omtales bestandig som no
get som savnes og som må vinnes, erhverves. Livsgleden er
for Ibsen selve det lovede land, det Kanaan han profeterer
om og som han i likhet med gamle Aron, skuer inn i, men
ikke seiv har fått nåde til å betrede. Det er overflødig å på
vise at denne begrensning i Ibsens evne til personlig og dik
terisk utfoldelse nøie henger sammen med hans nedarvede,
fra barndommen av miljøbestemte og næsten uovervinnelige
skyhet overfor det rent erotiske. Det bunner i dunkle, ata
vistiske, kristelig-romantiske forestillinger om «synd», «dyd»
o. s. v. det eneste av fortidens åk som den store hedning
og oprører tross alt ikke evnet å kaste helt av sig.
Gunnar Heiberg preker ikke livsglede. Han har den
og han meddeler den til sine mennesker. I Heibergs
skuespill er livsgleden aktuelt tilstede, positiv og selvfølgelig,
nutidig og levende. Denne livsglede er ikke beslektet med
den grunne og grove vitalitet hos en forfatter som Johan
Bojer, den er ganske überoende av «optimisme» eller «pessi
misme». Den ytrer sig hos Heiberg like sterkt i hans trage
dier som i hans komedier, og den bunner i en høitidelig
og lidenskapelig følelse av livets verd som liv, som sterkest
mulig liv, i nydelse som i smerte, i lykke som i fortvilelse
indre og ytre liv, sjelens og sansenes. «Hvad er denne sorg
mot at jeg engang skal dø,» sier Abel i Balkonen.
310
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
