Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knut Hamsun - Sigurd Hoel: Knut Hamsun 70 år
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Menneskene sier til sine store diktere :
Sigurd Hoel.
denne usle gjennemsiktighet berører ham ikke pinlig engang,
han blir ikke flau på menneskenes vegne. Seiv har han
satt sig utenfor og betrakter det hele som det lille spill, den
lille tidkort det er. Og nogen varme kan man da ikke for
lange ofret på slik en liten lek, slikt et sprellende dukke
teater.
Nei vel. Men så øver vi gjengjeld. Vi, hans lesere og
forsøksdyr, møter kulde med kulde.
Vi fortrylles, vi interesseres og er spent så lenge fore
stillingen varer. Det kan vi ikke hindre. Men vi røres ikke,
vi henrives ikke, vi løftes ikke op av vårt daglige grå liv og
inn i en rikere og sterkere tilværelse. Vi beundrer prestasjo
nen og innrømmer at det er en glimrende prestasjon. Men
vår beundring er kold.
Vi mennesker er fordringsfulle i all vår elendighet. Vi
forlanger meget av våre diktere. Vi røres og gripes ikke
medmindre vi gjenfinner oss seiv forstørret og forsterket i
dikterens speil. Vi forlanger å kjenne vårt sinn igjen som
del av et større sinn, å se våre fattige sorger og gleder som
del av rikere følelser. Vi vil ikke se vår tilværelse ytterligere
forminsket, da blir den bare komisk, så vi blir lei av hele livet.
For det er lite og leit nok før.
«Vi er små og usle, og vi vet det, våre følelser er avstumpet
og sløve, i vårt liv lar vi oss lede av smålige interesser.
Men ditt sinn er større enn vårt. Sett det inn, vis oss det
store som vi i all vår elendighet lengter efter, vis oss det vakre
som vi drømmer om tross alt, eller hvis du vil vise oss det
jammerlige og dårlige, så gi det dimensjoner og vis oss det
i harme. For vel er vi små og usle, men et sted i oss lever
det en higen mot noget større. Gi den næring, gi den lys
og varme. Men hvis du ikke gjør dette, da dømmer vi ditt
verk til døden. For uten varme kan intet liv bestå.»
Kanskje sier vi disse eller lignende ting, når vi har lest
«Segelfoss By», og «Konerne ved Vandposten». Og kanskje
gjør vi oss da skyldig i en avgjørende feiltagelse. For selt om
disse verker, som tilsynelatende er så kjølige og klare, innerst
inne rummer en bunden varme like sterk som den åpenbare
glød i selveste «Pan» ? Sett om det viser sig, hvis man ser nøiere
efter, at den iskolde menneskeforakt i «Sidste Kapitel» indirekte
342
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
