- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Firtiende årgang. 1929 /
357

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knut Hamsun - Hans Aanrud: Mannen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Mannen.
<drivelsen, paradokset, det å være «motsatt» som han seiv
har kalt det allerede i sin tidlige ungdom. Altså hører også
dette hans vesen til, er ekte. Og at han stilte sig så steil
mot dem som «vilde ham vel» med gode råd og formanin
ger, er utslag av den samme selvhevdelsesdrift, ingen måtte få
røre hans glødende jern han har senere levendegjort det han
fortalte om dette hin natt, i professor Gylling, Kareno og Jerven.
Driften til selvhevdelse, og især denne form, er alltid
ille likt i det rent borgerlige samfund, men det kan ikke
nektes, at der er noget høvdinglig også ved den, den holder
folk som hird på sømmelig avstand.
Siden fikk jeg leilighet til å være meget sammen med
Hamsun og se ham i mange av livets tilskikkelser; ofte daglig
i den tid han bodde i Kristiania ; men det kunde også gå
måneder, og efteråt han hadde tatt bopel langt nord, og likeså
senere langt syd i landet, mange år mellem hver gang han viste
sig. Og det var alltid synbart, at der var en dragende makt i hans
personlighet. Der var rift om åfå være sammen med ham,
han fikk efterhånden det vi i almindelig sprogbruk kaller
mange venner; men dette navn passer ikke på dem som fikk
være sammen med ham, han slapp visselig ingen helt inn til
sin fulle fortrolighet. De kunde snarere kalles hans hird, han
valgte dem seiv, og styrte dem seiv. Og det er betegnende
at det ikke fortrinsvis var blandt litterater han valgte, ikke
engang blandt dem som forstod og vurderte hans diktning,
det var tydelig ikke smiger og beundring han vilde, han vilde
føle sin personlighets makt. Det var blandt de sterke han
valgte, folk som kunde stå i en gradios rangel, som ikke vek
av veien for piker, vin og sang, en «bank», en «poker» eller et
fantasifullt påfunn, som straks skulde virkeliggjøres.
Han hadde det med å dukke plutselig frem, og så kalte
han ved en «stafett», som han seiv betegnende nevnte sitt
bud, på dem av sin hird han vilde se, og så blev der fest,
ofte i dager og netter, flyttefest fra det ene offentlige sted til det
annet, fest som gjerne endte i en hirdmanns hus. Hvor han var
blev der alltid fest, aldri meningslös rangel, seiv om begrene
ofte blev svunget som flittigst. Og han var alltid høvdingen,
den som satte i verk, og var påfunnene undertiden høvding
lig ville, falt det av sig seiv, at hirden kun hadde å lyde og
folge. Så forsvant han like plutselig som han var kommet.
357

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:37:05 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1929/0365.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free