Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nini Roll Anker: Victoria Benedictsson - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Victoria Bencdictsson.
en kvinnes liv. Og når denne bok, selvfølgelig, møttes med
kulde fra en krets, som nettop hadde startet en litterær pro
paganda for kvinnen som rendyrket elskovsobjekt, så vilde
denne kritikk aldri ha gitt henne ulægelig sår hadde hun
ikke seiv vært personlig knyttet tii Georg Brandes.
Det var blitt brudd mellem liv og lære for henne, sinnet
hadde fått brist. Den tilslutning boken fikk i den svenske
presse, i brev fra Arne Garborg og andre kunde ikke lenger
hjelpe henne hun levde i fiendens leir og hadde seiv smidd
sin lenke.
Denne konflikt er uløselig og hun vet det. Hun er
seiv som Marianne hun føler det, som har hun forrådt
barnet hun gjemmer under sitt hjerte: sitt livssyn, det hun
gjennem alle trengselsår har båret med sig og gitt næring av
sitt blod. Men hun har ikke som Marianne en bro tilbake
til livet.
Like lite som postmesteren i Hörby har vel Georg Bran
des visst hvem hun var, den kvinne han gjorde til sin. Sik
kert har han med skrekk og motvilje opdaget alvoret i hen
nes tilbøielighet, hennes voldsomme temperament har irritert
ham, og seiv om han har trodd på hennes talent har hele
hennes livsopfatning vært ham fiendtlig. Trett og ofte mis
modig har han gått til henne for å hvile ut hos et hengivent
vesen underveis. Han søkte en oase og fant en vulkan;
som hans naturell og anlegg var kan det kanskje forklares
at han flyktet.
Blandt Victoria Benedictssons efterlatte papirer var der
bruddstykker av et opgjør med Brandes. Efter hennes eget
ønske offentliggjør Lundegård dem. Hun skriver bl. a.:
«Det som var gam melt og utslitt for dig, det var nytt og
ungt for mig dine følelser var lunkne, mine så sterke, helt
ned i mitt vesens rotter.»
«Jeg er en så tåpelig trofast og hengiven natur, derfor
duger jeg ikke til å leve.»
«Jeg blyges for dig, så jeg ofte synes, jeg bare ved å dø
kan rense mig for den flekk jeg har fått. Jeg er så stolt, at
livet blir idel bitterhet og kval, når du ikke ser på mig som
annet enn en lettsindig kvinne.»
Og til slutt:
395
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
