Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Paul Olberg: Sovjetrusslands politikk i Østen - I - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Paul Ölberg.
regjeringen «nådigst» gitt avkall på enhver økonomisk inn
flytelse. Likeledes kom traktatstatene ikke i betraktning for
Russland som forbundsfeller i egenskap av mektige politiske
faktorer. De var svake og heller ikke tilbøielig til i konflikts
tilfelle å la sig utnytte av Russland. Rare som et rent propa
gandistisk-politisk middel mot England formådde Kreml og
den 3dje Internasjonale å tilgodegjøre sig overenskomsten
med de nevnte land. Det står tilbake å tilføie at sovjet
regjeringens diplomatiske aksjoner i disse land intet har til
felles med deres befolknings «befrielse fra den europeiske
imperialisme og de innfødte utbyttere», slik som den bolsje
vikiske litteratur fremstiller det.
Den siste fase av Sovjetrusslands aktive Orientpolitikk
kom hovedsagelig til uttrykk i Russlands omfangsrike inter
vensjon i den kinesiske revolusjon. Den begynte i året 1925—26
da det revolusjonære aksjonsprogram på bred basis blev
utarbeidet av bolsjevismens førende menn. Selvsagt har
disse førere ikke organisert den kinesiske revolusjon, slik som
den bolsjevikiske presse i uovertruffen anmasselse forsikret i
de dager da den revolusjonære bevegelse var opadgående.
Men de gjorde alt som stod i deres makt for å bli situasjo
nens herrer i Kina. I egenskap av «førere» for den veldige
frihetsbevegelse hos det kinesiske folk håbet de fremforalt å
vinne en mektig faktor og forbundsfelle i kampen mot England.
For Sovjetrussland kom den kinesiske revolusjon så å si som
kallet fordi skjebnen vilde at den brøt ut omtrent på samme
tid som Sovjets europeiske politikk endte med en bitter
fiasko. Til tross for at de fleste europeiske land offisielt har
anerkjent Sovjetrussland, til tross for handelsforbindelsene
med disse land, blir det i Europa de faeto politisk isolert.
Som bekjent er de økonomiske faktorer avgjørende i den
moderne internasjonale politikk. Da de vesteuropeiske regje
ringer, i første rekke Tyskland, England og Frankrike, i etter
krigsårene optok handelsforbindelsene med Sovjetstaten og
offisielt anerkjente den, gikk de ut fra den riktige forutsetning
at de vesteuropeiske industriland og den russiske agrarstat
på en lykkelig måte kunde supplere hverandre. Denne tanke
420
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
