Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Gurvin: Samtiden og det nye i musikken - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Samtiden og det nye i musikken.
ved å avskaffe den syvstrengede kitara og innføre en fler
strenget forderver ynglingenes gehør, og ved strengenes mengde
og sin musikks elendighet, forvandler den enkle og velordnede
tonekunst til en uedel og forvirret musikk, idet han henlegger
den harmoniske utsmykning til det kromatiske system
istedenfor til det enharmoniske så gir folket kongen og
eforerne i opdrag å straffe og landsforvise Timoteus og av
skjære de overflødige av de elleve strenger, og bare beholde
de syv foråt hver og en skal sky å innføre noget utillatelig i
Sparta av hensyn til statens verdighet». Forfatteren Feri
krates som levde på samme tid som Timoteus skriver om
ham: «Han synger uhørte, fordømte, uharmoniske sånger som
ligner en maurtues vrimmel. Han har hakket musikken ihjel
som man hakker istykker kål.» Tross utvisningen blev Ti
moteus mange andre steder høit ansett, han komponerte en
mengde «moderne» melodier og fikk stor betydning for den
greske musikk.
I begynnelsen av 14de århundre var en brytningstid for
musikken. Nye uttrykksmidler blev benyttet, men de «mo
derne» som gikk i spissen og som også førte utviklingen videre
fikk en slem medfart av den gamle skole. Johannes de Muris
doktor ved Sorbonne skrev ca. 1340 boken «Speculum musi
cae» der han vender sig mot «de moderne, rå, tåpelige, idio
tiske og uvitende musikere, som forakter den gamle kunst.»
«De moderne musikere forakter det gode, diskanterer tøiles
løst, hoper sammen overflødige stemmer og skjærer disse altfor
meget op i pauser, springer, hopper og danser på upassende
steder, slåss og gjør som hunder og blir likesom de besatte
grepet av enfoldige og krampaktige rykninger, idet de stiller
op et harmonibegrep som er helt fjernet fra det naturlige.
Når de danner en konsonans med tenoren, kan de ikke stanse
på den, men springer med en gang over på en ny dissonans.»
Disse modernister som Johannes de Muris raser mot, grunnla
den friere polyfoni.
I slutten av 16de århundre opstod homofonien som en
motsetning til polyfonien. Nu var man vant til mangestem
migheten, og angrepet blev rettet mot homofonistene, sin tids
modernister. Disse fikk snart en fører i Claudio Monteverd**
som er en av de største epokegjørende skikkelser musikk
historien kjenner. Han møtte stor motstand. Man så i ham
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
