Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - J. Charteris: De tre partiers politikk og demokratiets fremtid i Storbritannia
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De tre partiers politikk og demokratiets fremtid i Storbritannia.
lokkende. Skjønt socialistenes seier var stor må det forbause
og vekke til eftertanke at den ikke var enda mer overvel
dende. Særlig i jordbruksdistrikter gjorde socialistene liten
fremgang.
Enda mere bemerkelsesverdig enn resultatet for de to
hovedpartiers vedkommende (konservative og socialister) var
det liberale partis totale fiasko. Det er en kjensgjerning at
Bonar Law, lederen av det konservative parti, i 1922 hen
vendte sig til Lloyd George i den hensikt å få dannet et
«centrumsparti» med utelukkelse av den lille flokk koalisjons
fiendtlige liberale som ennu fulgte Asquith’s førerskap. Lloyd
George svarte at tiden ikke var moden, om kort tid kunde
ban få førerskapet over hvilket han vilde av de to store par
tier. Efter koalisjonens opløsning ansa man det liberale
parti for å ha kommet så langt ned som det kunde. Ved
valget i 1924 da alt var mot dem, mangelen på en bestemt
politikk, mistilliten til Lloyd George, og nasjonens beslutning
om bestemt å avvise arbeiderpartiets russiskvennlige politikk,
hadde de greid å sikre sig 46 mandater. I 1929, da landet
var trett av det konservative styre, da det liberale parti hadde
übegrensede økonomiske hjelpemidler, 500 kandidater i mar
ken, og det alltid-forlokkende slagord «Vi kan beseire
arbeidsløsheten», da det blev ledet av en mester i veltalenhet,
og støttet av de to mest utbredte avisgrupper (Rothermere
gruppen og Beaverbrock-gruppen), greide det bare å øke sitt
antall mandater fra 46 til stakkars 59, og av dette übetydelige
tall gikk straks én over til socialistpartiet.
Grunnen, både til at det liberale parti led nederlag, og
at socialistpartiet ikke opnådde fullstendig seier ved
valgurnen, finner vi ikke bare ved å granske de politiske
programmer. Den ligger langt dypere. Det alvorlige mistak
den konservative fører hadde gjort ved ikke å erkjenne at
landet krevet en positiv og bestemt politikk med klare og
konkrete forslag, og ikke vilde nøie sig med å sette sin lit
til de enkelte politikere blev opveiet av den kjensgjerning
at det livssyn som de konservative representerer, har stor
tiltrekning for den britiske (og særlig den engelske) men
talitet. Denne tiltrekning er snarere instinktiv enn en følge
av resonnement. Men instinkt i politikk, som i så mange
andre ting, er bare avklaret erfaring. Dette, de britiske
59
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
