Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ingeborg Refling Hagen: Et lite eventyr om «vitaminer»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Et lite event3rr om «vitaminer».
Men barnet forstod ikke å sette riktig pris på den store
nåde som blev satt det i utsikt, og bare fremturet i sin dumme
tross. Og moren satt og stirret på henne, som en stinn edder
kopp på en sprellende flue. Hun tok det ellers med ro, var
tålmodig, for en skulde tukte barn med sindighet. Det
var som med advokaten det. Han fikk alltid større makt
over, og mere utbytte av klienten, når han utviste tålmod og
sindighet nok til å hale prosessen ut. Moren reiste sig, nyn
net, og gikk tilbake til arbeidet sitt i kjøkkenet.
Og litt efter krabbet den vesle op, ruslet trist bort til
vinduet og skottet sky ut bak blomstene, mot nabohaven.
Det hven himmelhøit av fryd og yr lek der borte fra. De
små løp rundt trærne med hender og forklær løftet og tok
imot eplene som falt. Store, skinnende røde epler. Og de
skjøv hinannen og skrek, og sloss om å fange de største. Og
vesle Ella hadde de ganske glemt. Ropte ikke på henne
mer. Hun la sig fremover blomstene og hikstgråt så tårene
strømmet nedover vindusliljens halvhule blad og samlet sig
til en stor blank dråpe i liljeroten. Så kløv hun ned av
krakken att, tørket våte ansiktet i forklæ, sukket og så sig
rundt efter no å leke med. Fikk øie på soplimen som
stod attglemt borti kroken. Løp ivrig bort og hentet den, og
stakk den med skaftet ned i fingerhullet på skamlen så den
stod med risbusten i været som et tre. Støet dukken under
og hjalp den holde kjolen op. Hoppet så rundt skamlen og
ristet i soplimen og 10. Lo som Gerda, lo som Ole, lo som
vesle Hans. For det måtte være mange barn. Mange, mange
barn. Men seiv fikk hun lov å klatre op og riste ned epler.
Det fikk hun lov av far til Gerda og Ole. Og hun ristet
sopelimen, jublet og 10. Og dukken strakk sig og tok imot
epledrysset, lo hun også, lo til hun falt overende, falt på
maven under skamlen . . Ta imot, Siri! Ta imot! jublet Ella.
Og moren smilte ute på kjøkkenet, nikket, tenkte for
nøid: «Se så, jeg gjorde klokt, hun gav sig. Bare alltid be
stemt; for hun er i grunnen et snildt barn, ikke akkurat
ond, iallfall ikke enda. Men nu lo Ella så overgitt at
moren blev nysgjerrig, stiltret sig inn og skottet på henne.
Da stod ungen på skamlen med ansiktet baset inn i skitne
sopelimsriset. For det var kjølige duftende epler, det var
duggkoldt saftig løv!
77
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
