Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hans P. Lødrup: Konservativ reaksjon - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Konservativ reaksjon.
generasjonen hadde gjennemført den politiske frihet og av
skaffet enevoldsmakten, gjennemfører generasjonen efter den
økonomiske frihet med frigjørelse fra laugstvang og mono
poler. Dens opgave var mindre dramatisk enn Eidsvolls
generasjonens, den bestod i dagliglivets tusen mindre opga
ver. Men den var ikke mindre betydningsfull. Helt frem
over til 1850 kan man følgelig si at norsk konservatisme er
positivt byggende, helt prinsipielt betonet, klar og konse
kvent. Det var en aktiv konservatisme.
Den tredje generasjons konservative, 60-70-80-årenes menn,
bringes derimot over på defensiven. De står med front
mot den politiske liberalisme som feiet over Europa som en
stormvind og unektelig feiet bort meget victoriansk hykleri
og snerperi. Den borgerlige ’konservatisme var med årene
blitt sneversynt og spissborgelig i åndelige anliggender, den
så med uvilje på videnskapens fri forskning, forstod lite eller
intet av den nye kunst, stod i det hele uforstående overfor
tidens åndsliv, men stillet sig med rette i opposisjon til de
«liberale» politiske ideer, og det uheldige og internasjonale
reformprogram. Feilen var at denne generasjons konserva
tive ikke hadde positive forslag seiv, de bare forarget sig
over Venstres. Hele denne innstilling førte derfor til en
motstand-mot politikk, som nok gjorde sin nytte, men som
unektelig var av en mere passiv og gold karakter enn den
byggende og ledende konservatisme i århundredets første
halvdel. Denne politikks sneversyn i åndelige og kulturelle
spørsmål og dens forsiktigere unionspolitikk kompromitterte
den dessuten hos store deler av samtidens ungdom og blandt
bønderne og fordunklet seiv for nasjonens mest oplyste Høires
berettigede kritikk over de demokratiske reformer, som hørte
med til det 19de århundres «liberalisme». Når eksempelvis
Høire helt til riksretten av all makt motsatte sig at Stortinget
blev enevoldshersker i norsk politikk og holdt på Eidsvolls
grunnlovens maktfordelingsprinsipp, fikk dette standpunkt
på grunn av det ulykksalige unionsforhold et skjær av å være
mindre patriotisk, det utlas som det var en svensk konges
makt som blev forsvart mot et norsk storting, mens det jo var
kongemakten som sådan som forsvartes mot stortingsmakten.
Det som karakteriserer Venstres «liberalisme» og som
har ført til liberalismens undergang som politisk begrep, er
83
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
