Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk litteratur høsten 1929.
omtrent helt försvunnet fra denne romangenre. Ikke så å
forstå at der intet miljø er. Tvertom. Men miljøet er ingen
konstant ytre faktor som i den realistiske roman. Det er i
stadig bevegelse, stadig skiftende. Miljøet blir seiv en psykisk
tildragelse, en manifestasjon av ens sjelelige (ikke alltid ens
rasjonale) jeg. I denne henseende er kanskje Sigurd Chri
stiansens romaner særlig merkverdige, men også Thrap Meyers,
skjønt hos ham ikke så utpreget på grunn av en mer utviklet
evne til objektiv karakteristikk.
Som særlige dyrkere av den psykologiske roman i Norge
må for tiden nevnes Peter Egge og Olav Duun av den litt
eldre generasjon og Ingeborg Refling-Hagen, Ronald Fangen,
Sigurd Hoel, Johannes Thrap-Meyer og Sigurd Christiansen
av den yngre.
Den førstnevnte av disse, Peter Egge, har ganske visst
ikke meget å gjøre med den særlige genre som ovenfor er
er omtalt. Han står noget for sig seiv, representerer en
klassisk-realistisk psykologi, hvor miljøet har bevart sin objek
tive karakter og hvor personene handler viljebestemt og for
nuftmessig. Det etiske moment er som følge herav sterkt i
Egges diktning. Den bæres av en dyp følelse for verdien av
den indre sannhet, personlighetens identitet, samvittigheten.
Men han moraliserer aldri, er uten program og direkte lære,
Også han vil klarlegge, ikke preke. Også hos ham er det
innvortes allting skjer. «Våre Gjerninger» kaller han sin siste
roman. Men det er karakteristisk nok ikke om et utad
vendt handlingsliv det dreier sig, ikke om de gjerninger som
verden ser, men om de som vi bare seiv vet om, de indre
gjerninger, løgnen eller troskapen mot en seiv.
Langt mer beslektet med moderne psykologi enn Peter
Egge er Olav Duun. Det übevisste sjeleliv spiller liten
rolle i Egges roman. De indre vanskeligheter hans personer
har å kiempe med er de sig bevisst. De ligger klart i dagen.
Anderledes hos Duun. Ta f. eks. «Carolus Magnus», hans
roman fra ifjor. Det er en studie over det übevisste hykleri
som der mig bekjent neppe er sidestykke til. Neppe nogen
sinne har «profet»-svindel og «idealist»-humbug vært mer übarm
hjertig avsløret som den grådigste maktsyke og selviskhet
Men Olav Duun har ingen særlig courtoisi overfor det übe
visste sjelsliv. Thomas Mann uttalte nylig i. et intervju i
173
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
