Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Etienne Fournol: André Tardieu, Frankrikes statsminister
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
André Tardieu.
kommisjoner, kongresser og forsamlinger som alene kan gi
bemyndigelse til å fatte politiske beslutninger.
Minst to møter, et parlamentaristisk og et ikke-parla
mentaristisk, blev sammenkalt under selve krisen for å av
gjøre spørsmålet: Bør socialistene tre inn i regjeringen? Ar
gumenter for og imot, sterke lidenskaper, forbitrede diskusjo
ner . . . Omsider besluttet kongressen sig til å avslå å tre
inn i regjeringen. Man opfatter det i det minste slik, ti for
å tyde denne omstridelige beslutning blev det besluttet å
sammenkalle en kongress i desember med avgjørende myn
dighet.
Det var forøvrig ingen som tenkte på å vente så lenge
med å danne regjering. Men det var heller ingen som gjorde
opmerksom på at denne diskusjon, som optok fire hele dager
midt under ministerkrisen, var fullkommen ørkesløs, da
socialistenes blotte inntreden i et ministerium vilde bringe
dette i minoritet, som en følge av hvad kammerets majoritet
allerede på forhand hadde erklært.
Man anmodet altså den socialistiske gruppe om å tre
inn i regjeringen nettop i det øieblikk da det var mest unyttig
å spørre dem. Det var ikke alene det samme som å stille
den følgende spørsmål: «Vil De tre inn ien regjering som
De derved dømmer til døden?» Det var også å spørre
socialister som nøler med å bestemme sig for en regjering
som ikke er rent socialistisk, om de er villige til å være med
på et program som nødvendigvis, ifølge parlamentets sam
mensetning, må bli langsomt forsiktig, uten kraft og uten
reformer.
Efteråt M. Daladier således hadde kommet med alle de
anmodninger som var uforenlige med den politiske situasjon,
blev han uvenner med Briand som han hadde ment å gjøre
til utenriksminister. Det var nettop den eneste ting han ikke
måtte gjøre. Å bli uvenner med Briand er vel egentlig en
ting man aldri under nogen omstendighet må gjøre. Og i
dette spesielle tilfelle var alle enige om at Briand var helt
uundværlig. Daladiers parti hadde jo nettop veltet ham for
å vise i hvilken grad de var enige med ham. Under den
efterfølgende krise gjaldt det altså først og fremst å undgå
enhver uoverensstemmelse med Briand.
Republikkens president som ønsket å gjøre en ende på
235
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
