Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gerald Barnes: Landstrykerbetraktninger av en amerikaner i Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gerald Barnes.
Forsøk å forestille Dem et panorama, skiftende og mang
foldig som de Britiske Øer, men forstørret i Bocky Moun
tains’ veldige målestokk, oversådd med schweiziske innsjøer,
omgitt av en klippekyst, krönet av breer, klædd i gran- og
furuskogens rike drakt og vasket av tusen vannfall. Treng
så denne skjønnhetsrikdom sammen på en scene på størrelse
med Texas, la sommerens sol eller vinterens stjerner lyse
over det, la det ligge i polarstormens barske grå skjær eller
i midnattssolens evige og vidunderlige lys, eller aller helst:
la nordlysets spøkelsesaktige skinn flakke over det, og
kall det Norge.
En stormfull oktoberkveld da jeg kom seilende op den
dystre fjord, syntes jeg jeg så hele Norge for mig som en
voldsom storm på havet. De kjempemessige fjell og mek
tige klipper var bølger som plutselig var stanset i sitt ville
jag. Dalførene var de dype bølgedaler. Husene og uthusene
som nordmennene på liv og død skal bygge som de rene
borger, så høit op de bare kan var leketøisbåter som seilte
muntert over de mindre sjøer. Skyene var fykende skum
fra brottene nedenfor. Og så, da solen som holdt på ågå
ned, kastet sitt røde skinn over sceneriet, fikk det plutselig
et fredfylt og rolig utseende. De veldige dønninger blev
stående som hugget i grå sten. Jeg så det var åkrer i bakke
hellene nedenfor, så kuer og sauer beite på bratte jorder.
Og langs elvene og høit op i åsryggene stod gran og furu
som glødet i kveldssolen. Bjerkene var alt merket av høsten,
og den sterke gule farven lyste op i det mørke grønne som
solstriper. Her og der flammet en lønn eller en ask i blo
digrødt. Og de veldige vannmassene fra mitt syn
Alt det som var igjen av dem var den dype fjorden som
skar sig dypt inn mellem stille fjell.
Norge tidlig på hosten kan neppe skuffe nogen, hvilke
forventninger man enn kommer med. Her finner man et
heroisk paradis, et virkelig Valhall. Her tar synene i Griegs
og Wagners musikk form og farve for ens øine. Her er den
øde og ville storhet hvor bare varulvens hyl mangler. Her
er de svimlende tinder og mørke vann som minner en om
Peer Gynts ritt. Her er en skjønnhet så fin, yndefull og
overraskende som et av vår barndoms eventyr.
Jeg antar man alltid blir skuffet over fjellfolk. Vi venter,
280
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
