Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Marcel Proust.
hennes død hadde ikke gjort mig virkelig ondt før ufrivillige
minner gjorde at hun igjen blev levende for mig. Nu da
Albertine ikke lenger levde i min bevissthet, vakte ikke ny
heten om at hun var i live den glede jeg hadde ventet.
Albertine hadde for mig ikke vært noget annet enn en
bundt forestillinger; hun hadde overlevd sin legemlige død
så lenge disse forestillingene levde i mig; men nu da disse
forestillingene var døde, kunde hun til gjengjeld ikke kalles
til live igjen i mig samtidig med legemet. Men da jeg merket
at jeg ikke blev glad over at hun levde, at jeg ikke elsket
henne lenger, burde jeg være blitt enda mere rystet enn én
som ser sig i speilet efter måneders reiser eller sykdom, og
opdager at han har fått hvitt hår og et annet ansikt, at han
er blitt en moden mann eller en olding. Det griper oss,
fordi det betyr dette: den mannen jeg var, den lyse unge
mann er ikke til mere, jeg er blitt en annen. Men det jeg
hadde oplevd, var ikke det bevis på en like dyptgående for
andring, en like fullstendig utslettelse av mitt gamle jeg, og
på at der istedenfor det gamle jeg var kommet et nytt,
som synet av et rynket ansikt med hvit parykk istedenfor
det tidligere? Men man tar sig ikke mere nær av med årene
å være blitt en annen enn over av at man til en given tid
optrer som innbyrdes motsigende vesener snart er slem,
snart følsom, snart finfølende eller uforskammet, altruistisk
eller ærgjerrig, slik som vi avvekslende er det hver eneste dag.
Og grunnen til at man ikke blir bedrøvet over det er den samme,
nemlig at detjeg som er fordrevet i det siste tilfelle og når det
gjelder karakteregenskaper, for en lid, i det første tilfelle og når
det gjelder følelser, for bestandig, ikke kan sørge over det
nye, det nye jeg som for et øieblikk eller for bestandig utgjør
hele vår bevissthet. Råbassen smiler av sin råskap, fordi
han nu engang er en råbasse, og glemmelorten tar sig ikke’
nær av sin dårlige hukommelse, nettop fordi han er for glem
som. Det vilde vært umulig for mig å vekke Albertine til
live igjen, fordi jeg var ute av stand til å få liv i mitt eget
jeg fra den gang. Det er ved det daglige drypp livet pleier å
forandre verden, og det sa ikke til mig: «Bli en annen.»
Men gjennem forandringer som var altfor übetydelige til at
jeg kunde merke at noget var endret, hadde det fornyet
næsten hele mitt jeg, slik at mine forestillinger alt hadde
480
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
