Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Marcel Proust: Veneziadager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Veneziadager.
og uten tilsynelatende å ta nogen beslutning; men den var
nok sikkert allerede tatt: våre venner kan ofte forutsi den.
Men seiv kan vi det ikke, ellers vilde vi bli spart for så
mange lidelser.
Men fra dunklere dyp enn de en komet dukker frem av
den kan jo forut beregnes skjøt endelig handlingen frem,
takket være den uante motstandskraft i en inngrodd vane,
takket være de skjulte reserver den plutselig i siste øieblikk
kan kaste inn i kampen: Jeg tok benene på nakken og
nådde frem da vogndørene alt var slått igjen, men tidsnok
til å finne mor rød av glede, så hun måtte gjøre vold på sig
for ikke å gråte; for hun hadde trodd jeg ikke kom. Så gikk
toget, og vi så Padua og Verona komme mot oss næsten like
til stasjonen for å si adjø til oss; og da vi så var borte, vendte
de, som ikke skulde reise men fortsette sitt liv som før, til
bake samme vei de var kommet, den ene til sin haug, den
andre til sin slette.
Timene gikk. Mor hadde ikke noget hastverk med å lese
de to brevene hun holdt i hånden og såvidt hadde åpnet, og
gjorde hvad hun kunde for at jeg ikke straks skulde ta frem
lommeboken med det brevet jeg hadde fått av hotellportieren.
Mor var alltid redd for at reisen skulde bli for lang og for
trettende for mig, og for å ha noget i reserve til de siste
timene, ventet hun i det lengste med å ta frem de hårdkokte
eggene, med å gi mig avisene og pakken med bøker hun
hadde kjøpt uten å si noget til mig om det. Vi var for lenge
siden kommet forbi Milano da hun bestemte sig til å lese det
første av de to brevene. Jeg så på henne mens hun leste det
med et forbauset uttrykk; dernæst så hun op, og blikket syn
tes avvekslende å feste sig ved forskjellige og innbyrdes mot
stridende minner hun ikke kunde få sammenheng i. Imid
lertid hadde jeg kjent igjen Gilbertes skrift på den konvolutten
jeg hadde tatt op av lommeboken. Jeg åpnet den. Gilberte
skrev at hun skulde gifte sig med Robert de Saint-Loup.
Hun sa også at hun hadde telegrafert til mig om det til
Venedig, men ikke fått svar. Jeg husket jeg hadde hørt at
telegrambefordringen i Venedig var dårlig. Jeg hadde ikke
fått hennes telegram. Men det vilde hun kanskje ikke tro på.
Plutselig merket jeg at en begivenhet som satt fast inne i
hjernen på mig i form av en erindring, flyttet sig og overlot
487
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
