Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Reiss-Andersen: Ormen lange og målormen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ormen lange og målormen.
tradisjonalistene, de i videste forstand konservative, en lang
tid skulde bli både Venstres tyngdepunkt og en uavrystelig
tyngde for det radikale Venstre. Johan Sverdrup fikk føle det!
Her ligger også grunnen til at målsaken og hele norskhets
reisningen med den er blitt preget av en dobbelthet, at den
er blitt både aristokratisk og revolusjonær.
A stille norskhetsreisningen på bakgrunn av målsaken er
å stille det lille bak det store, og det mindre forsvinner bak
det større. Men norskhetsreisningen er målsakens naturlige
bakgrunn. Nu ser vi at målsaken tar til inntekt alt som kan
kalles norskhetsreisning før Aasen og Vinje. At den tar det
til inntekt som sin naturlige forutsetning er rett og rimelig;
men at den overtar det helt for egen regning er et overgrep.
Norskhetsreisningen var inne på en bred vei før målsaken var
kommet i gang, og norskhetsreisningen gikk videre på en
bred vei, da målsaken smatt inn i skogen. Ja, målmennene
smatt inn i skogen. Men det store folk kan ikke slik smette
snarveien, det må bygge sig landevei, om det vil frem. Her
ligger det naturligvis nær å snakke om den brede vei for de
fortapte og den smale stien som fører til stjernene. Men de
som har fulgt og følger den brede veien i norskhetsreisningen,
de skulde ikke til stjernene, de skulde bare dypere inn i sitt
eget land og frem til nye kår i livet.
Der var en mann som gikk foran folketoget her i Norge,
en stor bred mann som gav toget sin egen bredde, og denne
bredden var så stor at den fordret en kongevei. Det var
Bjørnstjerne Bjørnson, mannen som lærte normennene å si
ja. Ja til sig seiv og landet, ja til livet og fremtiden.
løp kongelig med Wergelands i tråd
den var, minsæl, at splitte vinterskyen,
og slippe våren ned, og skape Mai,
seiv om der idelig kom Nei fra byen,
og svartestripen trassig snerret Na i !
han ropte det i byen, bygden, dalen!
Og mens fornekterne blev ved at tvile
i tukt og ære tok hans løfte form
han veiet sine krefter uten hvile,
og så en soldag klang det som en storm,
og ned av lunnene i landehavnen
lop frihetssangens skib, med Ja, i stavnen !
Han sa det ikke hare der i salen
Jo, han het Bjørnson, sa han, og hans dåd
515
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
