Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Statsminister Gram og norsk unionspolitikk.
gunstigere for Norge enn for Sverige, og dette forhold vilde
bli mere utpreget jo mere Sverige la sin tollpolitikk om i
proteksjonistisk retning. Mellemriksloven var følgelig de sven
ske proteksjonister en torn i øiet. På dette felt lyktes det
dog Gram ved kongens hjelp å hindre at mellemriksloven
blev opsagt denne gang og få den revisjon, som ikke var til
å undgå, begrenset til forholdsvis få punkter. Derimot lyk
tes det ikke å hindre at de svenske proteksjonister fikk
drevet igjennem opsigelse av handelstraktatene med Frankrike
og Spania. Men Gram fikk nettop av hensyn til de vordende
forhandlinger om nye traktater gesantpostene i begge disse
land besatt med nordmenn.
Det viktigste felt som forelå var imidlertid spørsmålet
om diplomatiske sakers behandling, d. v. s. om hvordan de
forenede rikers utenrikspolitikk skulde administreres og ledes.
Riksakten av 1815 var på dette punkt taus. Dengang be
traktet man utenrikspolitikken som kongens spesielle domene.
Faktisk var de utenrikspolitiske saker blitt foredratt for kon
gen av den svenske utenriksminister, men ikke behandlet i
svensk statsråd. Ved en kgl. resolusjon i 1835 var det blitt
bestemt at den norske statsminister i Stockholm skulde være
tilstede med rådgivende stemme når utenriksministeren före
drog for kongen diplomatiske saker, der angikk Norge. Dette
var Norges hele andel i utenriksstyrelsen og den hvilte kun
på en kongelig forføining, ikke på nogen unionell rett.
Slik var forholdet inntil 1885. Da foretok svenskene en
forandring i sin grunnlov og innførte konstitusjonelt ansvar.
Efter den svenske grunnlovsforandring av 1885 skulde de
diplomatiske saker föredras av utenriksministeren i nærvær
av den svenske statsminister og et annet medlem av den
svenske regjering, altså i alt 3. Norge hadde vedvarende kun
sin begrensede representasjon gjennem sin statsminister i kraft
av resolusjonen av 1835. At dette innebar en forverring av
Norges stilling i unionen og at der trengtes imøtekommenhet
mot Norge var alle på det rene med. Allerede i 1885 tok
den Sverdrupske regjering spørsmålet op, men forhandlingene
strandet den gang på at svenskene vilde benytte anledningen
til å få riksaktmessig fastslått, at utenriksministeren skulde
være svensk og medlem av den svenske regjering, hvilket hittil
kun hadde vært en faktisk tilstand, men ikke en unionsrettslig.
527
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
