Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne Rygh.
Det gjaldt også å få drevet den igjennem i den svenske riks
dag, hvad der visselig ikke vilde bli lett. Det gjaldt derfor
for den svenske regjering å fremstille innrømmelsene mot
Norge som minst mulig.
Den norske statsrådsavdeling gjorde noget som den siden
fikk voldsom kritikk for : Den besvarte den svenske protokoll
tilførsel kun ved å henholde sig til den norske regjerings be
tenkning, der efter unionstidens konstitusjonelle rett alltid
skulde innhentes og fremlegges, før slike saker blev behandlet
i sammensatt statsråd. Dette var i og for sig nok. Ti i den
norske regjerings betenkning stod alle fornødne reservasjoner.
Men det var selvfølgelig ikke nogen agitatorisk eller dramatisk
imøtegåelse av den svenske protokolltilførsel. Den norske
statsrådsavdeling hadde også god grunn til ikke å innlate sig
på noget slikt. Saken var nemlig at rent bokstavelig
talt var det riktig det som stod i den svenske protokolltil
førsel. Det var selvfølgelig bokstavelig talt sant, at riksakten
inneholdt ingen paragraf, der gav Norge rett til andel i uten
riksstyrelsen all den stund riksakten på dette punkt var helt
taus. Det var også bokstavelig talt sant, at efter det nye for
slag vilde vedvarende den svenske utenriksminister komme
til å være foredragende ved behandling av utenrikssaker, men
dette NB: kun som en faktisk tilstand, ikke som noget
unionsrettslig fastslått. Den svenske protokolltilførsel
kunde derfor ikke i noget tilfelle kun møtes med en protest.
Den måtte i tilfelle møtes med en polemikk. Å innlate sig
på det ansa den norske statsrådsavdeling for lite heldig fra
norsk standpunkt. Ti polemikk vilde uvegerlig vanskeliggjøre
sakens gjennemførelse i den svenske riksdag.
Sars gjetter på («Norges Historie», VI, 2, s. 86), at den
norske statsrådsavdeling på forhand var blitt gjort bekjent
med den svenske protokolltilførsel og hadde forpliktet sig til
å tie stille til den. Gjetningen er positivt uriktig.
Da det gjaldt en riksaktsendring måtte saken i Norge fore
legges i grunnlovsendrings form. Den kunde ikke realitetbe
handles på Stortinget i 1891, men kom allikevel til diskusjon
der i februar. Stortinget vedtok her med det rene Venstres
og de fleste moderates stemmer en dagsorden, der efter sine
premisser var ment som en direkte kritikk av regjeringens
530
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
