Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Høst: En krigsforfatters utvikling. Roland Dorgelès
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Høst.
generasjonen. Hans artikkel i samlingen «Ce qui jai appris
å la guerre» 1 er utvilsomt den mest representative av alle. I
1929 blev han innvalgt i Académie Goncourt nettop som re
presentant for krigsforfatterne. I det almindelige omdømme
er og blir han først og fremst soldaten og forfatteren av «Les
Croix de Bois». Boken er uhyre populær i Frankrike; den
nevnes ved siden av «Le Feu», og ansees av mange på grunn
av sin større objektivitet for å være den mest representative
av alle franske krigsskildringer.
Det er ikke lett å danne sig noget billede av Dorgeles
før krigen. Jeg tenker mig ham som en glad, hyggelig, for
holdsvis pregløs ung mann som helst vil skrive for på den
måten å skape sig et navn eller iallfall et levebrød. «La
Machine å finir la guerre» («Maskinen som skal stanse krigen»)
er hans første bok, og enda er den først og fremst Gignoux’
verk: det var Gignoux som hadde ideen, og Dorgeles fikk
som opgave å skrive den delen som skulde foregå ved fronten.
De fortelter om hvorledes en bra borgermann, en meget
kjærlig dame og en krigsleverandør opsporer en ingeniør og
opfinner hvis maskine skal gjøre ende på verdenskrigen og
utelukke all krig for fremtiden. Boken er dels ren fan lasi
og underholdning som spekulerer i folks lengsel efler å se en
slutt på krigen, dels en nokså grov satire over forholdene
bak fronten, hvor alle mennesker akkurat som ellers bare
tenker på sine egne små anliggender. Den er skrevet sam
men i en fei, og er uten litterære pretensjoner; hele fore
tagendet viser at vi har med smarte folk å gjøre for hvem
krigen ikke nødvendigvis er bare rystende tragikk. Dorgeles
skrev sin del i rekonvalesenttiden efter sitt første sår: på om
kring 100 sider fører han en slump civilister ut til fronten og
lar dem der opleve det som kunde passe.
Noget godt kunde det vanskelig komme ut av en slik
opgave. Man legger merke til en viss skriveferdighet, spesielt
til en enkelt beskrivelse som er ganske malende: i en låve
sitter soldatene og venter på skuespillertruppen fra Paris.
1 En samling uttalelser fra kjente menn om den erfaring de har høstet i
krigen. Dorgeles’ artikkel er oversatt i Samtiden 1928, nr. 9.
576
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
