Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Høst: En krigsforfatters utvikling. Roland Dorgelès
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En krigsforfätters utvikling.
litlerære reminiscenser fra Hugo (Les Miserables) og Zola
(Germinal). Foruten en viss skriveferdighet og megen over
fladiskhet finner jeg i «Saint Magloire» først og fremst et vel
ment, om ikke vellykket forsøk på å gjøre noget ut av de
gode aspirasjoner krigen hadde inngitt mange mennesker. Et
forsøk på å la sig inspirere av krigens lære, en reaksjon mot
den opgivelse der ligger i rolig å konstatere at krigen intet
har forandret. Vi tør tro at helgenens ord om sin bror roman
forfatterens nye bok helt ut dekker Dorgelés’ egne gode in
iensjoner:
«Jaså, det er en opdiklet historie. Men hvilke tanker
gjør du dig til talsmann for? . . . H vilken konklusjon kom
mer du til? Men der er ingen konklusjon . . . Jeg har
ikke noget med å forsvare idéer ien roman. Det er ikke en
lærebok i filosofi. Jeg skriver for å underholde. Helgenen
nikket: Jaså, sa han lavt, for å underholde.» (P. 190.)
«Le Réveil des Morts» (De døde våkner) handler om hvor
iedes livet begynner på ny i de krigsherjede distrikter. I
beretningen om selve krigen hadde Dorgelés gitt avkall på
enhver sammenhengende intrige. «Les Croix de Bois» var
bare skildring. I «Le Réveil des Morts» derimot har han
torenet to meget forskjellige emner: en roman om arkitekt
Jaques Vaudoyer og hans kone, og en del journalistikk om
gjenopbygningen. Journalistikken er best.
Gjenopbygningen med silt brokede liv av tyske krigs
fanger og kinesere og jordhytter er tydelig ment å være den
ytre ramme om romanen, mens de to hovedpersoner: den
følsomme gjenopbygger Jaques som blev gassforgiftet under
krigen og nu lever i et hull i de ødelagte distrikter, og He
lene, den vakre, livskraftige krigsenke som var hans elsker
inne før hun blev enke skulde være det levende midtpunkt
for den almindelige skildring, og syntetisere de intimere,
psykologiske efterkrigsproblemer. Hensikten er prisverdig nok,
men i virkeligheten faller de to sider av boken helt fra hin
annen. Best som forfatteren er midt oppe i gjenopbygningen,
husker han på at han må ta sig litt av Jaques og Helene-
Jaques tenker på den døde hviss plass han har tatt, tar
sig av hans mor og bygger op hans hus. Som i et ekle
melodrama er der intet i veien med hans smukke følelser.
Til gjengjeld er Helene kold og bard og beregnende.
581
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
