Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne Rygh.
innen Venstre ikke var sterkt nok. Derimot lyktes det med
de moderates fører selveste Johan Sverdrup, Venstres egen
gamle i sin tid forgudede fører, Stortingets veteran ! 30 venstre
menn søkte endog å stemme ham inn i Lagtinget for riktig å
uskadeliggjøre ham. Nu han døde kort tid efter at Stor
tinget var trådt sammen, så nogen mere uskadeliggjørelse
kom ikke til å trenges.
Det sannsynlige er, at Venstres linjevalg overhodet ikke
var bestemt av fornuftmessige motiver, men kun av rent
stemningsmessige. Partiet synes i begynnelsen av 90-årene å
ha vært ladd med unionspolitisk kamplyst. Konsulatsaken
var den sak som lå nærmest for hånden, og så kom ut
ladningen til å foregå der.
Efter først å ha vedtatt en dagsorden som hevdet at
konsulatsaken var et utelukkende norsk spørsmål, vedtok
Stortinget en anmodning til regjeringen om å innlede for
handlinger med Sverige om avvikling av det konsulære
fellesskap, og bevilget samtidig kr. 50000 til forberedende for
føininger for eget norsk konsulatvesen. Denne beslutning vilde
givetvis i første omgang medføre en indre norsk krise. For
å få effekt måtte beslutningen sanksjoneres av kongen, og det
var å vente at kongen vilde nekte sin sanksjon. Så langt
som til formell sanksjonsnektelse kom det ikke. Da regjerin
gen underhanden hadde bragt i erfaring at kongen ikke vilde
sanksjonere, inngav den sin demisjon før saken var blitt stats-
rådsbehandlet og før kongens beslutning forelå offisielt. Situa
sjonen tilspisset sig i en ministerkrise, som varte næsten
en måned. Kongen anmodet Emil Stang om å danne ny
regjering, og tiden gikk med forhandlinger, da Høire var
innbyrdes uenige. Resultatet blev at Stang nektet å danne
regjering. Så bøiet både kongen og Stortingets Venstre unda,
og enedes om, at avgjørelsen av sanksjonsspørsmålet skulde
utstå til næste år. På disse premisser trakk den Steenske
regjering sin avskjedsansøkning tilbake. Utsettelsen i 1892
gjorde imidlertid ingen nytte. Krisen hadde bragt lidenskapene
til å koke op, og de vedblev å være sterkt ophisset. Ikke bare
i stortingssalen men også i pressen hadde Venstre ført en
hissig agitasjon mot kongen og Sverige. Agitasjonen fortsatte
og gjenoptokes i Stortinget, da dette trådte sammen i 1893.
Efterhånden begynte naturligvis denne agitasjon og det vold-
608
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
