Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk - II - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne Rygh.
innen landet. På toppen av alt dette hadde partiet, der hadde
hatt flertall i Stortinget i en årrekke, ført en utpreget forsvars
nihilistisk politikk. Jeg har et sted sett den hærordning som
Johan Sverdrup drev igjennem i 1887 kalt nasjonal og demo
kratisk. Det kan godt være at begge disse adjektiver var be
rettiget. Men militært sett var den ytterst slett. Den stillet
tre forskjellige opbud i samme avdeling. En oberst hadde
under sin kommando en linjebataljon, en landvernsbataljon
og en landstormsbataljon. I krigstilfelle måtte derfor hele
organisasjonen rives fra hverandre og en ny improviseres.
Verre enda var det at i årrekker hadde Venstre knepet
av og knepet av på bevilgninger til forsvaret til øvelser
og beholdninger. En av Venstres førere, Ulmann, hadde høi
lydt proklamert, at han håbet å leve den dag da han så den
siste løitnant i Norge.
Den annen Stangske regjerings opgave måtte bli dobbelt:
Først og fremst og det var det alt overskyggende måtte
det hindres at konflikten mellem Norge og Sverige
tilspisset sig så den endte med krig. En norsk-svensk
krig på det tidspunkt vilde være ensbetydende med et oplagt
norsk nederlag.
Dernæst måtte den efter evne forsøke å manøvrere slik,
at det nederlag som uundgåelig før eller senere vilde bli
resultatet av Venstres unionspolitik k aggressiv og
utfordrende politikk utad og forsvarsnihilistisk politikk innad
blev minst mulig skadelig for Norge.
Stortingets venstreflertall gjorde intet for å lette regjeringen
dens opgave tvertimot. Stortinget bekjempet ikke alene
regjeringen med de voldsomste midler av indrepolitisk art:
Inndragning såvidt det lot sig gjøre av embeder, som regje
ringens medlemmer tidligere hadde beklædt og forbeholdt sig
å tre tilbake til. Sløifning av statsministrenes «taffelpenger»,
hvilket særlig rammet Gram, der under den kritiske situasjon
ikke fant for landets skyld å torde innskrenke sin represen
tasjon, der gav ham anledning til å underholde mange nyttige
förbindelser. Bevillingsnektelser, selv om bevillingene i og
for sig var helt upolitiske, såsom de årlige bevillinger til
610
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
