Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Charles Kent: Dikteren og fantasien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Charles Kent.
Blomsterknoppene skal nok bli blomster og sette frukt, men
de skal dø «uten møte» ; de skal synke fortørket ned i dødens
mørke, opbrent av lengsel, men nye blomsterslekter mylrer
allerede ved «drømmenes fjerne aa derinde», ved «livets egen
kjære, hellige kilde». Lindeknoppene er nu ikke bare blitt
til fugler, de har ikke bare fått lengsler som fugler, men også
en helt menneskelig refleksjon, så de kan stille sig seiv og
den kommende slekt op imot hverandre og begge op imot
den drøm som aldri skal gå i opfyllelse for nogen av dem. Myten
er blitt til symbol. For disse drømmene som ikke skal gå
i opfyllelse, er dypest inne et billede på den unge dikters
eget krav om en lykke over all grense.
Fantasiens arbeide i dette dikt tilfredsstiller både Arne
Løchens kriterium på ekte kunstnerisk fantasi at den skal
forene forestillinger av forskjellig art ved å innlegge i dem
en beslektet følelse og John Landquists fordring til den
symboldannende fantasi: at symbolet skal vekke forestillinger,
beslektet med hverandre i en vesentlig henseende, hvorved
både følelse og forstand tilfredsstilles.
Rent kunstnerisk kan man ikke stille høiere krav til et
dikt. «Strofe» er da også noget så nær fullkomment som
kunstverk betraktet. Bedømt efter sitt idéinnhold har det dog
sin ufullkommenhet. Diktets egentlige emne er den utilfreds
stillede lengsel efter lykken over enhver grense. Likesom linde
knoppen aldri møter sin elskede, således oplever mennesket
aldri den fullkomne salighet. Dette problem er uløselig for
følelsen og forstanden : de vet ikke bedre råd enn å resignere.
Men for den frie vilje løser problemet sig av sig seiv, fordi det
frie menneskes vesentlige interesse nettop er å sette den grense
som begjæret hater. Og når vi spør: hvad er det som mangler
i dette diktet, som hverken vår forstand eller vår følelse har
nogen innvending imot? —må svaret bli at av det fullkomne
624
i det samme skapes myten i dikterens sinn , og knoppene
forvandles til «irækfugle . . . fra dulgte land derinde ... i
vintersevjenes skjulte syden, der saftens hellige Nil i gre-
nen flommer! » Og myten gror for hver strofe : knoppene
ikke bare er en slags trekkfugler, de blir sig det også bevisst,
de taler til oss om sig seiv og om sin lengsel efter å kunne
som de virkelige trekkfugler «flyve fra gren til gren og seiv
fornemme . . . sin elskedes neb og fine dun og stemme».
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
