- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Enogfirtiende årgang. 1930 /
678

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater i Paris

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Anders Wyller.
sønn, mens han i virkeligheten fødtes iet bordell. Og allike
vel kommer Zigoel seiv ikke unda det irreelle, fantastiske,
uformelige og evig flyktige som preget hans ridderlige ophav.
Det er et spinkelt innhold, og det fengsler oss ikke fordi for
fatteren ikke greier omgi det hverken med fantasi eller, og
frem for alt, med poesi. Don Quichote seiv og Sancho
Panza har vi ingen glede av å se igjen på dette sted og på
denne måte, deres skikkelse og deres liv har en gang for alle
fått sin form, og det er neppe nogen gitt å fornye eller
bare troverdig gjengi et litterært individ. Den Zigoel vi
møter er uten enhver nyanse : han skriker bare, sverger bare,
sparker bare, tretter bare, og det siste både på det ene og
det annet vis. Manuela, den yndige, ydmyke, rene av hjer
tet, eier heller ikke mere enn et par toner i sitt register, på
dem synger hun av og til nokså pent.
Hvad blir der da tilbake av «Don Quichotes sønn»?
Iscenesettelsen og iscenesetteren Dullin blir tilbake. Han har
fått ros av mange, men det er ikke lett å forstå at han for
tjener den. Som skuespiller er Charles Dullin monoton og
tørr og uten synlige spor av et indre opkomme. Første gang
fengslet han allikevel ved sin egenart. Annen gang, i Vol
pone, allerede meget mindre fordi han ikke var nogen Vol
pone, men sig seiv. Tredje gang, nu som Don Quichote, var
han igjen den samme, og så meget fengsler han ikke at han
kan være det bestandig. Dessverre tror jeg han er det be
standig. Maskere sig kan han, og jeg innbiller mig han må
være dyktig i noget Moliére, i «L/Avare» eller «Tartuffe».
Som iscenesetter er det neppe til å undgå at han spenner
ut og forøker sin tørrhet og sin monotoni. I «Don Quichotes
sønn» finnes bare én dekorasjon som snart forestiller Don
Quichotes værelse, snart Sancho Panzas, snart noget annet.
Av og til skjules den av et forheng som så igjen danner bak
grunn for scener som spilles mellem det og rampen, d. v. s.
nogen rampe er der ikke, men scenen springer i runding frem
blandt tilskuerne, og på begge sider fører trapper op til den
fra salen. Denne utbygning av scenen har Dullin lært av
Copeau og Copeau igjen har vel fått den av en eller annen
Reinhardt. Den skaper i arkitektonisk henseende en viss har
monisk overgang mellem scene og sal, men dramatisk har jeg
aldri sett den annet enn forstyrre. Hvilken misforståelse å
678

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:37:44 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1930/0686.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free