Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Wilhelm Keilhau: Det siste bindet av Norgeshistorien. Noen bemerkninger i anledning av dr. Holmbergs anmeldelse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det siste bindet av Sorgeshistorien.
159
1905 fikk tankene frigjort fra konfliktene med Sverige og derfor
fant tid til å beskjeftige sig med andre sider ved den norske
selv-hevdelse, slik at vi fikk lover som bremset kapitalimporten. Også
her vil jeg imidlertid få lov til å betegne mine resultater som rent
foreløbige og forbeholde mig å revidere dem, hvis hittil
bort-gjemte eller upåaktede kilder skulde vise sig å forteile om
kjens-gjerninger som peker i en ännen retning.
Endelig spør dr. Holmberg: »Vern finansierade den oerhörda
expansionen av den norska handelsflottan?»
Dette problem var jeg selvsagt opmerksom på. Men jeg var
ikke istand til å gi noe sikkert svar på det ut fra de kilder jeg
hadde hatt anledning til å gjennemgå da bindet blev
offentliggjort. Umiddelbart efterpå fikk jeg imidlertid en opfordring fra
Norges Rederforbund til å företa en undersøkelse av skibsfartens
rolle i den norske folkeøkonomi. Dette hverv ga mig anledning
til å se på et rikholdig materiale som belyser den økonomiske
utvikling av de norske rederier. I min nettop utkomne lille
avhandling »Skibsfartens Betydning for Norge» har jeg på
grunn-lag av dette materiale dristet mig til å besvare spørsmålet på
følgende mate, — bemerkningene finnes på side 30:
. . . Skibsfarten derimot slo sig frem helt på egenhånd.
Sin kapital skaffet den sig for en ikke liten del ved at
rederne og partseierne fulgte den grunnsetning som med en
teoretisk betegnelse kan kalles re-investeringens prinsipp:
de midler som var tjent op ved skibsfart blev i stor
utstakning brukt til nye skibsanskaffelser. I den tid da
partrederiene var alt overveiende, lar gjeninnsetningen sig ikke
alltid så lett følge, idet der gjerne blev dannet nye rederier for
de nye skib. Efterat aksjeselskapsformen var blitt
fremherskende, foregikk derimot re-investeringene oftere og oftere
ved at en større del av overskuddet blev brukt til utvidelse
av selskapets egen tonnasje. I den senere tid er
shippingkapitalen — som skibsreder Leif Høegh har pekt på i
»Aftenposten» for 15. august 1935 — for en større del blitt til
ved at rederiene har fulgt den grunnsetning vi kan kalle
kredittoparbeidelsens prinsipp: skibene har vært kjøpt på
kreditt, og den fremmede kapital er så blitt erstattet med
egenkapital efterhvert som driftsoverskuddene har tillatt
av-betaling på gjelden. De fleste større norske rederier av
idag har — som Høegh fremhever — begynt med liten
egenkapital, men det er lykkes dem i høi grad å utnytte den
kre-dittverdighet norske skibsbedrifter i de siste halvhundre år
har nydt i utlandet, og ved en konsekvent
avbetalingspoli-tikk har de så arbeidet sig op.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
