Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Johan Schreiner: Kongemakt og lendmenn i Norge i det 12. århundre
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
194
Johan Schreiner.
I de seks fylker innen Gulatingslagen fantes i 1160-årene
et stort aiitall lendmenn. Hvor mange, har vi ikke midler
til å avgjöre. Iallfall må det nok ha vært fire eller fem i
hvert fylke, altså tilsammen minst 25—30 lendmenn fra
Agder til Sunnmöre. For Tröndelag mangler vi tilsvarende
holdepunkter. Men Frostatingsloven godtgjör at
lendmen-nene spilte meget mindre rolle i de trönderske bygder.
Derfor må vi gå ut fra at lendmannstallet i Tröndelag ikke
kunde måle sig med kystdistriktenes.
Den östnorske lovboken er tapt. For denne landsdel
blir det nödvendig å söke til andre samtidskilder. Verdifull
rettledning får vi i Sverres saga. Den forteller om i alt tre
lendmenn blandt oplendingene. Sagaen bringer utförlige
beretninger om kamper i Oplandsfylkene. Derfor tør vi
feste oss ved at den her ikke kjenner flere lendmenn. I
stedet taler Sverres saga om »alle de lendmenn som var i
Viken», under skildringen av hendelser i året 1178. Ingen
av dem blir navngitt, men uttrykksmåten tyder på at antallet
var betydelig större enn i de indre bygder.
Under Magnus Erlingsson var det således en påfallende
ulikhet mellem landsdelene i tallet på lendmenn. Spörs-
notiser i landskapslovene. I förste rekke gjelder det fölgende kildesteder:
G 170 og 198, F IV 53 og F IV 57.
At G 170 og 198 ikke kan tas som vidnesbyrd om årmannens lave ætt
og rettsstilling, er vist av Konrad von Maurer s. 117—121.
Vi har ovenfor omtalt F IV 57, og godtgjort at dette kapitel ikke
angår årmannens rett för 1152.
Tilbake står da F IV 53. Her sies det at alle rangklasser skäl betale
bot vid konung, kongen selv derimot skäl bæta pllum Iggunautum. I denne
bestemmelse har forskerne vært enige om å finne bevis for at årmannen fra
gammel tid var kongstjener. Felles for konge og årmann var det nemlig, at
om de forbröt sig, tilfalt böten böndene. Likheten har ikke ringeste
beviskraft. Hvem skulde kongen ellers utrede böten til, om det ikke skjedde
overfor bondefolket, forsamlet på ting?
Den historiker som med störst energi har sökt å utnytte lovene til
fordel for det herskende syn på årmannen, er Ebbe Hertzberg, Lén og veizla
s. 297 og 321. Men hans fremstilling stemmer ikke særlig godt med
aner-kjente prinsipper for metodisk forskning.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
