Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PÅ JAGT EFTER UNGFANGSTEN
65
Utålmodigheten steg for hver time, som vi nærmet os den 3.
april, da fangsten lovlig begynner.1
„Skulde vi fortsette i samme retningen? Hvor var Nord-bukta
iår? Var det i det hele noen Nord-bukt, eller kanskje det var den
som nu var frosset til med bay-is, og som vi gikk over? Var det
„øst-sæl" eller „vest-sæl" iår?"
Om og om igjen de samme spørsmålene, oftere for hver dag
som gikk. Bare én ting er alle enige om: det er bansatt, når en
ikke kommer tidsnok til å se selen i vannet.
Mens kapteinen og jeg røkte en fredelig pipe efter middagen, i
kahytten, hørte vi ordet „sæl" fra ror-mannen oppe på halvdekket
over hodene på os.
Straks var vi på dekk, det virker som trylle-ord. Men for sent.
Mannen hadde set en sel i kjøl-vannet; men han var ikke
Ishavs-vant, og kunde ikke si hvad slags, eller om hann eller hunn.
Fangstmennene ser forskjell, om bare hodet stikker op, også av sale-selene:
„hua er liksom spissere i hue" og så er hodet gjerne lysere.
Vi gikk ned igjen til vore piper og sofaen.
Så hørte vi på ny noe snakk om sel deroppe, og nu kom det
bud ned at det lå en klapmyts-hunn på babord baug.
Det bar op, og der — på et flak et par hundre meter fra os —
lå den første selen som jeg fikk se her på isen.
Straks ble det kommandert stopp. — Stor og fet, og så merkelig
runn var hun, der hun lå rolig og glante på os.
Nu stakk en hann det svære hodet sit op av vannet ved flaket,
lett kjendelig på hetten over snuten.
En kavaler til viste sig et stykke borte, på ærbødig avstann fra
sin større og sterkere medbeiler. Snart gikk den op på isen, og
skubbet sig av og til noen forsiktige tak nærmere mot hunnen.
Hunnen måtte ha kastet, mente de, og gått fra ungen; for hun
var så sal-rygget.
Noen seler var nu også set i kjølvannet; men heller ikke denne
gangen visste karene hvad slags det var.
Lengere ut på eftermiddagen ble det set en hel familie av
klap-myts: hunn, unge og hann. Og på en ånnen kant enda en familie.
Nu ble det igjen hollt råd. Dette var gode tegn. Klapmytsen
pleier altid å ligge i nærheten av ungfangsten, mente de. Helst i
øst for den, en mils vei, ble det sagt. Det og det året hadde den
1 Som omtalt kap. III (s. 54) var selen fredet til 3. april,
5
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
