Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV. Fremdeles fast i isen. Mere Bjørn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FREMDELES FAST I ISEN. MERE BJØRN
253
Neste morgen (den 8. juli, 3° C., svak vinn fra NV) ble vi
purret med at det var en bjørn forut. Vi gikk avsted, men denne
gangen fik vi den ikke, og det hadde ikke hent os før. Den drog ivei
så vi ikke kunde følge. Sansynligvis var den skræmt av all
rust-bankingen og skrapingen ombord, som nu ble drevet med slik
iherdighet at det ikke var ørens lyd at få på lang lel.
I dårlig humør vente vi tilbake, og fant først vor trøst ved å
lese „Lanmansliv". Især tiltalte skildringen av den tarvelige
„Po-mukelskopp kapteinen i den grad, at han efter torten med den siste
bjørnen gjorde dette til fellesnavn for hele isbjørn-slekten.
Snart blev vi avbrutt med at det melltes en ny bjørn til lovart.
Men det viste sig at den var så langt borte, og trakk op mot
vinnen, så det kunde ikke nytte å gå efter.
Det varte ikke lenge før ånnen styrmann, Øran, fikk se en
binne med to små unger, også denne gang til lovart. Vi gikk avsted;
men det så nesten ut som lykken for alvor hadde vent sig. De var
for langt borte, og trakk så fort mot vinnen, at det var håbløst å
forsøke å nå dem igjen, og vi måtte venne tomhent tilbake.
Merkelig var det å se binnens omsorg for ungene, hvor
engstelig hun var for å få dem fort nok avsted. Hun hjalp dem fra flak
til flak, og snart var hun foran for å lokke dem efter sig, snart bak
dem og drev dem frem, eller skjøv dem med hodet i bakennen
på dem.
Vi hadde ikke vært ombord lenge, og jeg hollt netop på å
prøve ekspress-riflen min med noen nye kuler. Jeg hadde trukket
kobber-røret ut av dem og drevet en solid jern-plugg in i steden,
så hullet ble helt utfylt. Da ble det mellt trå tønnen en bjørn
i le. Det ga mer håb. Hadde vi den først i le, var den
sansynligvis vor.
Som vanlig kom den skjærende op mot vinnen, og kapteinen og
jeg drog da avsted for tredje gangen den dagen. Vi hollt godt op
til lovart av dyret. Det var pen fremkomst over isen, og snart
var vi inpå.
Bjørnen hadde stanset ved en sel-skrott, levninger efter vor
tidligere fangst, og var så optatt at vi kom den temmelig nær før den
merket os; men da betenkte den sig heller ikke lenge før den
kom.
Vi kastet os flate på isen. Bjørnen går på, til den er på omtrent
50 meter. Da stanser den — lurer litt — og tvekaster sig bak en
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
