Blant Sel og Bjørn. Min første Ishavs-ferd / 272 (1924) Author: Fridtjof Nansen Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
	Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV. Fremdeles fast i isen. Mere Bjørn.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>

Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

Ill. F. N.[=Fridtjof Nansen] „Fjerding efter fjerding la vi bak os . . .“

Oluf lo, han hadde ikke set den måten før. Så skulde han
gjøre det bedre, fikk med hakken skjøvet ut et lite flak mitt i
kla-ren til å hoppe på, og satte til. Nu var det min tur til å le; han
nådde kanten med armene og brystet, og sakk i vannet til maven;
de høie sjøstøvlene fulle av vann, og det ble en støvle-tømming,
som jeg ikke hadde tid til å vente på. Oluf brølte efter mig at jeg
ikke måtte gå fra ham; han hadde ikke børse og turde ikke være
alene på isen med alle disse bjørnene. Jeg lo av ham og drog ivei.

Det bar avsted over isen; snart vant jeg in på bjørnen, snart
halte den fra mig. Jeg fant siden at kulen hadde truffet riktig nokk
bak bogen, men ved en feiltagelse hadde jeg fått med en patron
med hul kule, som jeg brukte på sel, og den hadde bare gitt et
stort utvendig sår, som ikke syntes å hindre dyret meget. Men det
fløt blod av det såret, og sporet var ikke vanskelig å følge, selv
når bjørnen ble borte mellem kossene.

Slik gikk det over flak efter flak. Var klarene mellem dem for
brede til å hoppe, måtte bjørnen legge på svømmen, og da nådde
jeg ofte et godt stykke inpå. Men så kom jeg til klaren og måtte
i vannet, og da drog bjørnen fra mig.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>