Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
237
mig i armen og siger: „Gud give ham sin evige
fred. Han var en bra mand. Men en skrønemager
var han og. Som en fugl fløj hans tanke rundt i
den vide verden, og han paastod, at verden ikke
var spigret igjen med bord noget sted. Men se nu,
skolemester, se der ned — der, skolemester, —
Gud give. ham sin evige fred — der er den nok
spigret igjen med bord."
Det var hendes ord, og hastig humper hun
væk paa sine krykker.
Den gamle har ret. Hvor vidt menneskeaanden
end kan flyve, dens højeste maal omsluttes dog af
kistens fjæle. — Salige sovende, dig er ligkisten nu
et uendeligt rige. Thi inden kort blev dig for
trang vel den vidtstrakte jord.
Store digter, tilgiv, at jeg gjør din vuggevise
om til en gravskrift.
Paaske 1832.
Sotten er over. Her er mange blege,
afmagrede ansigter at se.
I aasernes revner og nede i kløfterne gaar
bækkene som store fosser. Aldrig har jeg set
fossen paa Bredstejnsvæggen saa vakker som iaar.
Det er ikke, som om den falder, det er, som om den
svæver stille ned, som var den et fint silkebaand.
Men naar en ser vandmasserne nærved! De river
sig løs med vælde og styrter ned med en vægt,
saa det synger i jorden. Hvorfor løfter vor sjæl
sig til en saa velgjørende fornemmelse, naar vi ser
virkningen af en stor kraft? I Miesenbachdalen og
oppe i Karskaret brager skredene hele dagen. Men
højt over snetoppene hvælver himlen sig foraarsblaa.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>