Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Forord
Norge deltok i 1999 i sin første angrepskrig siden middelalderen. Vi deltok
under ledelse av en angivelig kristelig statsminister og en angivelig kristelig
utenriksminister. Påskuddet for å gå til denne krigen var å hindre en menneskelig
katastrofe, resultatet var å skape en større, dypere og langvarig katastrofe. Ved å kaste
NATOs enorme slagkraft inn på den ene sida i en borgerkrig, har man ytterligere
forsterket de etniske konfliktene og skapt et nytt folk i landflyktighet. Man skulle
angivelig sikre Kosovo som flerkulturell provins og fjerne grunnlaget for etnisk
forfølgelse. Under NATO-paraplyen driver i dag albanske sjåvinister en like avskyelig
etnisk rensing mot serberne som den serbiske sjåvinister drev mot albanerne. Slik
måtte det bli, og det var det enkelt å se på forhånd.
Jeg har bestemt meg for å gi ut denne artikkelsamlinga i forbindelse med
ettårsdagen for NATOs angrep på Jugoslavia for å vise at det gjennom hele nittitallet
var mulig å se hvilken vei NATOs og Norges utenrikspolitikk førte oss. Store deler
av media og det politiske miljøet valgte å vende det blinde øyet mot de åpenbare
farene man tråkket inn i og sjøl var med på å skape. Krigen kunne vært unngått, men
det hadde krevd en helt annen politikk. Nå ble krigen i stedet en logisk konsekvens
av alle de grove feilene man hadde begått underveis. Eller kanskje er det ikke riktig å
snakke om feil, for noen må ha vært svært klar over at helt fra den raske anerkjennelsen
av utbryterrepublikkene fra det gamle Jugoslavia, så hadde man satt kursen for krig
og masseødeleggelse. Gjennom denne krigen fikk man sendt et signal til hele verden
om hva verdenspolitisjef USA gjør med den som ikke danser etter pipa. Man fikk
demonstrert for europeerne at de fortsatt må lystre sjefen. Og ikke minst: man fikk
prøvd ut en masse nye våpen. Under krigen nekte USA kategorisk for å ha brukt
radioaktive våpen i Kosovo, og store deler av pressa trodde på det. I dag har USA
offisielt innrømt å ha avfyrt over 31000 slike granater i Kosovo. Enda et brudd på
Genevekonvensjonen, enda en krigsforbrytelse. Men så lenge man er sjeriff, er det
ingen som vil sette en under tiltale. Det er godt for Clinton, Blair, Bondevik og
Vollebæk, for i en verden med virkelig respekt for menneskerettighetene, ville de
uten tvil ha blitt stilt for retten og dømt for sine krigsforbrytelser.
Pål Steigan, Oslo, 23. mars 2000
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
