Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
og 14.000 drept. Forskjellen på Tudjman og Milosevic var at Tudjmans etniske rensning
foregikk med vestmaktenes stilltiende samtykke og aktive militære støtte. Både
Tysklands utenriksminister Klaus Kinkel og USA ambassadør i Zagreb var orientert
om planene og hadde godtatt dem.
Visste ikke Kristin Clemet om dette, eller fortrenger hun det bevisst for å skape
det rette svart-hvite fiendebildet som trengs for å motivere til krig? Eller mener hun,
hvilket jeg i det lengste håper hun ikke gjør, at Kroatia var i sin rett til å gjøre det de
gjorde i Krajina?
Men vi må heller ikke glemme vestmaktenes rolle. Da Jugoslavia gikk i
oppløsning i 1991 gjorde Vesten en skjebnesvanger manøver. Stikk i strid med rådene
fra FNs daværende generalsekretær, Peres de Cuellar, presset særlig Tyskland på for
en umiddelbar anerkjennelse av Slovenia og Kroatia. En av dem som advarte mot
dette var den kjente jugoslaviske opposisjonelle Milovan Djilas. Han skrev en artikkel
som også sto å lese i Aftenposten og som viste seg å være uhyggelig profetisk. Han
sa at Slovenias løsrivelse ikke ville skape stor uro, men Kroatias løsrivelse vil utløse
en forferdelig krig, først om Bosnia-Hercegovia og senere om Kosova. Grunnen til
dette var at ingen av de gamle republikkene i Jugoslavia, med et visst unntak av
Slovenia, var entydige territorielle uttrykk for de ulike folkegruppenes områder. Særlig
i Bosnia-Hercegovina var bosettingsmønsteret meget komplisert. Men også Kroatia,
Serbia, Montenegro og Makedonia hadde store nasjonale minoriteter. Å gi internasjonal
anerkjennelse til et par stater i en slik situasjon måtte utløse et blodig kappløp om
områder. Dette visste Djilas og de Cuellar. FNs generalsekretær skal ha foreslått at
ingen stat skulle godkjennes før de anerkjente minoritetenes rettigheter. Han krevde
også en likebehandling av Kroatia og Serbia og en rundebordskonferanse. Dette ble
blankt avvist av Tysklands Hans Dietrich Genscher. Tyskland var ivrig etter å sikre
sin tradisjonelle posisjon i Kroatia, og fikk raskt følge av EU og noe nølende av
USA. Dermed var scenen satt for nittitallets Balkankriger.
Clemet innrømmer at det er grunn til å være skeptisk, ja kanskje også kritisk til
NATOs krig mot Jugoslavia, men hun sier at det ikke forelå realistiske alternativer.
Dette er de myke krigstilhengernes hovedargument: Vi måtte jo gå til krig, for hva
skulle vi ellers gjøre? Alternativet til krig er å ikke gå til krig. Alternativet til å bombe
er å ikke bombe. Så enkelt og så vanskelig er det. For jeg skal være enig i at det var og
er hjerteskjærende å se på at de serbiske paramilitære styrker, politi og militære
terroriserte og drepte kosovarer. Men hadde man virkelig prøvd alt? Hadde man
prøvd å skape økonomisk utvikling for de fattige albanerne OG serberne i Kosova?
Hadde man forsøkt å gjøre noe for de 650.000 serbiske flyktningene i Serbia? Hadde
man forsøkt å gi Jugoslavia en mulighet til fred gjennom utvikling? Hvis 10 prosent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
