Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
George Kenney innser altså at Balkankrigen kan være innledninga på større og
enda mer grusomme kriger i Europa. Dette har de militære fagfolka sett lenge. Det er
ikke generalene, men politikerne, til og med de liberale politikerne som har vært mest
villige til å snakke om intervensjon på Balkan. Velgerne deres er med god grunn
sjokkerte over fjernsynsbilder fra massakrene rundt OL-arenaene fra 1984, og krever
handling. Politikerne trenger å vise seg besluttsomme, så de ønsker bombeangrep
mot serbiske stillinger. Derfor har de skapt det fine ordet «fredsskapende aksjoner».
Det er et ord med velgerappell. Hvem ønsker ikke å skape fred? Det fine med ordet
er at det høres veldig fredelig ut, mens det i virkeligheten betyr å føre krig.
Amerikanerne hadde et liknende begrep under Vietnam-krigen, nemlig
«pacification programs», noe som ble praktisert med stor iver på steder som f.eks.
My Lai.
Enhver krigførende part vil hevde at hans egentlige hensikt er å skape fred, på
sine egne vilkår, riktignok, men likevel. Ingen fører krig for å føre krig. Krigen har en
hensikt, den er en fortsettelse av politikken med andre midler. En «fredsskapende»
handling er en krigshandling som tar sikte på frata en eller flere krigførende parter
deres evne til å føre krig.
I Somalia opptrer FN mer og mer som en tradisjonell kolonihær. Der britene
pleide å bruke nepalesiske ghurka-soldater, bruker FN pakistanere, men det kan
knapt kalles et prinsippielt skille. Og man driver pasifisering i tradisjonell kolonial
stil, nemlig gjennom krig. Naive provinspolitikere kan kanskje innbille seg at
massemordet på sivile var et tragisk enkelttilfelle. I virkeligheten er det sånn at jo mer
FN skal bli en aktiv militærstyrke, jo flere Mogadishu vil vi oppleve.
Den tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz forklarte årsakene til dette i
sitt klassiske verk «Vom Kriege» - Om krigen. Der skriver han omsvøpsløst om hva
krig er: «Krig er en voldshandling som har til hensikt å påtvinge en motstander å
bøye seg for vår vilje.» Og han fortsetter: «Filantroper kan lett innbille seg at det
finnes en kløktig måte å avvæpne og overvinne en fiende på uten større blodsutgytelse.
Hvor sannsynlig dette enn måtte virke, er det like fullt en feil som må bekjempes, for
i slike farlige ting som krig er de feilene som stammer fra velvilje de verste.»
Liberale humanister som Bondevik og Chaffey er livsfarlige fordi de gjennom
tåkeleggende prat om «fredsskaping» kan snuble oss inn i en krig de ikke aner
konsekvensene eller rekkevidden av. Som von Clausewitz peker på, så er krig en
dødsens alvorlig sak som en bør ha tenkt igjennom grundig før en begir seg ut i. Krig
er fortsettelse av politikken med andre midler, så hva slags politikk er det man vil
gripe til krig for å gjennomføre? En av de sakene en krigførende part bør ha klart for
seg er hva som er hensikten med krigen. Liberalerne vil ha NATO (i FN-drakt) til å
skape fred, javel, men hvordan? Skal serberne i Bosnia fordrives fra de områdene de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
