Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
enn i mange løpesedler og kommentarer jeg har lest. «Fram kamerater / fram mot
krigerånden / brødre og bak grensen bor / Vi alle ned blir knuget av den samme /
makt som knuger alt på jord...». Merknad sommeren 1999, PSt.)
Den nasjonale kampen gjør altså ikke et parti som AKP mindre nødvendig,
men mer nødvendig. Den nasjonale kampen gjør det ikke mindre, men mer nødvendig
å skjerpe den ideologiske bevisstheten, den teoretiske skoleringa og en aktivisme
basert på en slik innsikt. Å svekke eller tilintetgjøre AKP er å gjøre det enda lettere
for demagogiske og populistiske krefter å bringe den nasjonale kampen på villspor.
28. juni 1992
Spikeren på hodet, Godal
Med uvanlig klar logikk skriver Høyres Ingvald Godal i Aftenposten: «Dersom
det internasjonale samfunnet ikke iverksetter harde tiltak mot Russland for å få stoppet barbariet
(i Tsjetsjenia, min anm.), da kan vi bare konkludere ned at noen internasjonal rettsorden ikke
finnes. Bare improviserte reaksjoner mot tapere og relativt ufarlige syndere.» (18.11.1999)
Og han treffer hodet på spikeren. Det er nettopp det vi som var motstandere
av NATO-krigen mot Jugoslavia hele tiden har hevdet. Den høyt oppskrytte nye
internasjonale rettsorden finnes ikke. På grunnlag av de serbiske halvmilitære styrkenes
terror mot den albanske sivilbefolkningen sist vinter, hevdet NATO at organisasjonen
kunne sette traktatfestet folkerett til side, fordi det sto om å hindre en humanitær
katastrofe. Vi sa, at hvis så er tilfelle, hvor er da NATO når NATO-landet Tyrkia
begår vel så omfattende forbrytelser mot kurderne? Hvor var NATO da Indonesia
drepte hundretusener på Øst-Timor på syttitallet? Hvor var NATO da titusener på
titusener ble myrdet av amerikanskstøttede regjeringsstyrker i Guatemala? Hvor var
dere da Kroatia med vestlig støtte myrdet og fordrev serberne fra Krajina?
Vi trodde ikke noe på at NATO plutselig så menneskerettighetene som et
overordnet prinsipp. Vi så derimot en annen logikk, som verken er ny eller særlig
human, nemlig den logikken som går ut på at når våre venner myrder og fordriver
undertrykte mennesker, så er de i sin fulle rett fordi de slåss mot terrorister. Da gir vi
våre venner våpen og assistanse. Men når våre fiender hevder at de slåss mot terrorister,
så lurer de ikke oss, for vi skjønner at de myrder og fordriver undertrykte mennesker.
Så hvis våre fiender er svake nok og isolerte nok, så bomber vi skolene deres,
sjukehusene deres, kraftforsyninga og fabrikkene deres i humanismens navn.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
