Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I. Nordover
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
6
NORDOVER
endeløse fjell-masser der utenfor, like op av havet. Tinner og breer —
utover og utover klinger de, til toppene der ytterst mot Røst, synker
som en blå tanke unner hav-linjen.
Og havet hvelver inover sin mørk-blå flate ute fra rummet.
Og innenfor stiger det op av dette samme dyp, en ny rekke fjell
med blink av breer. De kappes med dem der ute i velde — i
ustanselig skiften.
Nei, en får aldrig se nokk av denne eventyr-verden, altid
overveldende, i storm som i stille. — Den veldigste diktning i fjell og hav.
Og så gjennem Raft-sunnet, vettenes fjell-borg, — og in i selve
fjellet, in i Troll-fjorden, — det er Troile-botten.
Liv sitter der alene på anker-splillet forut. Denne ukjente
verden drar in i det unge sinn. Det er bergtatt unner dens makt.
Så kommer morgenen nordover gjennem sunn som overrasker
med grønne, frodige lier på to sider, gårder og trivelige
handels-steder, med pakboder, og brygger, og ferdsel, og skjøiter, og dampbåter.
— Et underlig rikt lann med alle farver.
Ry-strømmen rant stri som en elv, da vi seilte gjennem den for frisk
vinn. Når en kjenner skuten skjelve unner sig i de strømmende
vannmassers sterke hvirvler, da kan en nok forstå at disse strømmene
her langt nordpå, — som denne, og Mosken-strømmen i Lofoten,
og Salt-strømmen, — har gitt næring til Middelalderens overtro om
Nord-havets malstrømmer og hav-svelg som suget skibene til sig i
dypet, og hvor, efter Adam av Bremen, Nordmennenes mest
vitelystne fyrste Harald (Hårdråde?) „knapt ungikk i beholl avgrunnens
uhyre svelg ved å venne sine skibe, da den forsvinnende verdens
grenser formørkedes for hans åsyn."
Men vi kom lykkelig over „avgrunnens svelg", og nådde sent
på kveilen (3. juli) Tromsø.
* *
«u
T
Her fylte vi petroleum og vann, alle tanker fulle til sjøferden,
og fikk annen utrustning. Det viktigste var å få rigget op en tønne
på stortoppen til utkikk i isen.
I to dager lå vi da fortøiet bak moloen.
Ja denne moloen — ja den fikk vi da høre nokk om på
Framferden der nord i Polhavet. Hver kvell i de årene hørte vi, til
megen forlystelse for os alle, de to Tromsø-væringene, Jacobsen og
Bentsen, inne i sin kahytt trette om hvor den rettelig burde legges.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
