Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Hammerfest til Bjørn-øen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
problem vi ikke har løst. Det er jo som den har ophevet
tyngdekraften.
Nu og da det klagende, pinte skrik av en krykkje forfulgt av
en tyv-jo; øiet følger i medfølelse den lette yndige flukt av denne
venn fra før. I så mangen ensom stunn langt nord i isen det
eneste muntre bud fra liv og sommer.
Da jeg kom på dekk ved middag andre dagen (10. juli) for å ta
min vakt, spurte jeg for spøk Olaves og Jakobsen, som hadde den
andre vakten:
„Nå, ser dere lann?"
„Ja, det har vi sett helt siden klokka ti."
Jeg lo og så mig omkring. — Men sandelig — der var lann!
To blå fjell over det blå hav-bryn langt borte. Vi skulde enda ha
femti kvartmil dit.
Som det blir lokkende alt lann når det stiger av havet langt
borte i blåne — ja selv her nord.
Forventningsfullt bar det in mot denne Ishavs-øen, som ingen
av os kjente. En is-verdenens ensomme utpost syd mot
„Golfstrømmen", hvor Ishavs-vannet kiler sig in mellem de varmere
vannmassene sydfra.
Men ikke var vi kommet langt, før et tett grå-hvitt slør hyllet
sig langsomt om den vestre toppen. Det bredde sig i et vannrett
smalt bånn østover. Det svant og kom igjen. Men så kom selve
Ishavs-tåken sigende for den vestlige vinn som netop var begynt.
Snart var lannet helt borte, og vi seilte like in i den grå massen.
Ingenting å se omkring os — bare havflaten noen få
skibs-lengder forover. Enda var det langt til øen, og vi lot det bære frem
for full fart en time — en time til — altid det samme.
Men nu kunde vi vente å nærme os. Alle øine stirret spent in
i tåke-massen, ørene lyttet efter fjern larm av brenning. Endelig,
en mørk skygge i det grå, og det første rop: „Der er lann!"
Snart dukket mer frem nordefter. Det var å vente at øst-siden
av øen, i le for vinnen, vilde være tåke-fri. Vi holdt op den veien,
og seilte ut i siktbart farvann, med kysten klar for os.
En liten stein-holme lå like in, syd-vest for den en høi odde;
men bortenfor bare skodde i den retning. Det måtte være
syd-ennen av øen.
Vi holdt sønnenom og in i Sør-havn. Det bar frem unner høie
fjell-vegger, med tusener av alker som sat på hyllene opefter,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
