Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - IV. Fra Bjørn-øen til Green-Harbour
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
52 FRA BJØRN-ØEN TIL GREEN-HARBOUR
51
Snart fant vi ut at det var fastere for foten i sprekkene eller
furene mellem rutene, de var fulle av små sten, aldeles som de var
stensatt; mens det mitt i rutene var så bløtt at vi sank dypt i, — der
var det fint mudder uten sten så langt ned vi kunde stikke med en
kjepp. Det kunde på sine steder se ut som en kirkegård med små
runne, hvelvete graver, kant i kant bortefter, — eller også som en
mark hvor barn hadde lekt, og laget bed uten blomster, og
kranset dem omkring med små flate stener, satt omhyggelig på kant.
Et merkelig fenomen, som var mer fullkomment utviklet enn
jeg før hadde set det. Jeg fikk senere anledning til å studere det
nærmere.
I den store lagunen lå det masser av ær-fugl, og også i en
mindre lagune nordenfor. De var av begge slag, både den almindelige
ær-fugl og prakt-æren.
Flokk efter flokk kom trekkende in fra sjøen, fløi over
lagunene og strøk da gjerne mer eller mindre langs sunnet mellem dem,
Her var det derfor et ypperlig trekk; og på en lav tange som strakte
sig ut mot sunnet, tok maskinisten Jakobsen og jeg hver vor post,
og skjøt fuglene efterhvert som de suste forbi.
På kort tid hadde vi skutt bortimot en snes fugl, som var en
kjærkommen tilvekst til mat-forsyningen ombord.
15. juli 1912.
Neste dagen blåste det en stiv kuling av sydvest, som det
ingenting var å gjøre imot. Vi fikk ligge der vi var, — og visste ikke
hvad vi skulde foreta os.
Skulde vi gå syd til Green Harbour i det håb der å få øket vor
beholning av petroleum? Men hvis vi ingen kunde få, vilde vi bare
brenne op en hel del av den vi hadde til liten nytte; og nu var vi
nær nord-siden av Spitsbergen, vort viktigste arbeidsfelt.
Vi fikk vente og se tiden an.
Om kveilen løiet det, og om natten var det stille med blank sjø.
Sansynligvis fikk vi vel vinnen fra nord imorgen.
16. juli 1912.
Ganske riktig. Alt ved syv-tiden om morgenen var norden-vinnen
frisk. Det gjalt å komme avsted fortest for å nå over det grunne
revet før det ble kuling og så meget sjø at vi kunde hugge der.
Efter Isachsen’s kart skulde der bare være fire meter vann.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
