Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
der, kledd i nålestriper som cn engelsk gentleman. Han kom også
bort og sa noen vennlige ord. Og det var mange flere.
Fyrverkeriet begynte. Marco Polo fortalte vantro venetianere om
fyrverkeriet ved Kublai Khans hoff. De revolusjonære kineserne
gjorde ikke skam på fyrverkeriets hjemland. I en halvsirkel rundt
1 ien An-menh blei det skutt opp et utrulig antall raketter, og
ikke på måfå og tilfeldig. Nei, før det hele begynte fikk vi
utlevert en MENY med et førtitalls punkter. Dette var programmet
for oppskytingene. Det var «vårblomster i Tibet», «hyllest til
Formann Mao>. og «blomstrende lotus». Hele synsfeltet blei
opplyst av fyrverkeri, og nede på plassen framførte massevis av
teatergrupper scener fra de revolusjonære «modclloperaene» for et
milliontallig publikum. Aske og rester av fyrverkeri dreiv ned
over ærestribunen. En fallskjerm ramla nesten i huet på den
store formannen. Ved formannens bord var det mye brak os
latter.
Etter halvannen time eller så var det hele slutt, antakelig med
maksimum to minutters awik fra den oppsatte tidsplanen.
VIPene hadde begynt å forlate balkongen. Jiang Qing hadde gått.
Lin Biao hadde gått, og tolken vår begynte å mase på at vi også
måtte se å komme oss avgårde. Men vi halte ut tida med et
bittelite håp om å få se Mao på nært hold når han også skulle gå.
Da plutselig kom en rødegardist løpende: «Mao vil treffe
nord-menna.» Som lyn fra den høstklare Beijing-himmelen. Ikke et
hint på forhånd. Ingen muligheter til å tenke oss om. Bare de
tretti sekundene det tok å reise seg og gå bort til den sentrale
inngangen midt på balkongen. Der sto statsminister Zhou Enlai
i døra for å ta oss imot. Mannen som var beundra over hele
verden for sin taktiske dyktighet, sitt elegante diplomati, og
frykta av diplomater av samme grunn. Mannen som hadde
samarbeida med Mao Zedong i «gode og onde dager», mannen som
kort tid seinere skulle være nøkkelfigur i
«ping-pong-diploma-tiet» overfor USA. Her sto han på hjørnet og tok imot oss. Et
varmt håndtrykk, et hjertelig smil og noen hyggelige ord. Så inn
i salen der jeg hadde følelsen av at halve sentralkomiteen i KKP
sto oppstilt i halvsirkel. Og midt i rommet: Mao Zedong. Han
kom mot oss. Flomlyset blei skrudd på, TV-kameraene var i
gang. Vi var på lufta for et par hundre millioner seere.
Mao kom fram til meg og sa: «So, you’re twenty-one, isn’t that
right?» Ja, han åpna på engelsk, men slo seinere over i kinesisk.
Vi hadde en tolk som var enda mer livredd enn det vi var. Så var
20
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
