Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Flaks og dyktighet
Jeg har mange ganger fått spørsmål om hva det er som gjør at
AKP(m-l) har klart å klore seg fast som et, riktignok lite, men
aktivt og levedyktig revolusjonært parti i et land som Norge. Du
skal ikke mye utafor landets grenser før folk undrer seg storlig
over dette. Og i Kina var representanter for sentralkomiteen så
opptatt av å finne svaret på dette spørsmålet høsten 1984 at de
ba om ekstramøter og tilleggsopplysninger. «På 60- og 70-tallet
oppsto det mange nye marxist-leninistiske partier i Vesten.
Mange av dem har gått under, men AKP har ikke bare klart å
overleve, men har også utretta svært mye bra arbeid. Hvordan
har dette vært mulig?»
Skulle jeg svare kjapt og overflatisk, ville jeg si at det skyldes
en blanding av særnorske forhold, flaks og en god porsjon
dyktighet.
Sosialdemokratiets absolutte hegemoni i 50- og 60-åra har
faktisk spilt en rolle. Alle norske partier var sosialdemokratiske. Vi
hadde et sosialdemokratisk regjeringsparti og en
sosialdemokratisk opposisjon. Vi hadde også et sosialdemokratisk
kommunistparti.
En radikal reaksjon på dette gjennomsosialdemokratiserte
samfunnet hadde ingen steder å gå annet enn å bryte ut. Den
sosialdemokratiske pakten som hadde lagt grunnen for dette
systemet var Fellesprogrammet av 1945. I Fellesprogrammet
forplikta alle partier seg til å styrke kapitalistenes fortjeneste
gjennom et aktivt klassesamarbeid. Fagbevegelsen lot seg svinebinde
mot løfter om full sysselstting, økt sosial trygghet og økt lønn,
forutsatt at profitten økte. Pakten fungerte også, så lenge det
varte. Norge var en sosialdemokratisk suksess. Derfor kunne
også Håkon Lie og Gerhardsen ture fram som de ville mot
opposisjonen uten særlig frykt for konsekvensene.
Så lenge systemet faktisk fungerte, så lenge det sosiale
sikkerhetsnettet virka litt sikrere hvert år, og så lenge jobbene virka
trygge, så var det ikke noe grunnlag for krise eller plagsom
opposisjon. Sosialdemokratene hadde skjønt den gamle prøysseren
Bismarcks læresetning: «En arbeider som kan se fram til en trygg
alderdom, er lettere å holde i sjakk.»
Den midlertidige stabiliseringa av kapitalismen hadde
riktignok gitt arbeiderklassen økt velstand, men det
sosialdemokratiske Norge representerte en slik åndelig nød, en slik sjelelig
42
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
